Krigen er inne i sitt tredje år. Alle voksne og våpenføre menn er ved fronten. Det nødvendige arbeidet ved kolkhosen på den kirgisiske steppen utføres av kvinner og barn – og av sårede som er vendt hjem fra krigen. En av dem er Danijar. Sammen med Dsjamilja er han satt til å kjøre korn fra en treskeplass til en silo ved en avsidesliggende jernbanestasjon. I deres arbeidslag inngår også Seit, stebroren til Dsjamiljas mann Sadyk som ligger skadet på et feltsykehus. Seit er i tenårene, og blir den som i brorens mangeårige fravær kjenner ansvar for Dsjamilja. Det er også han som med blandede følelser og på nært hold følger Danijars og Dsjamiljas intense og vemodige forelskelse, som utvikler seg til en dyp og vedvarende kjærlighet.

“Jeg skulle ønske at leserne i boken min nettopp ser det som fører oss nærmere hverandre, det som hjelper oss til å forstå oss selv og andre bedre.” Tsjingiz Ajtmatov