Beskrivelse

“Også vi europeere er i ferd med å bli avkolonialisert. Den vesle kolonisatoren som bor i enhver av oss, vil bli fjernet ved en blodig operasjon. La oss studere oss selv på operasjonsbordet, hvis vi da har mot til det.”
JEAN PAUL SARTRE
i forordet til Jordens fordømte

Boken har også et innledende essay av Helge Rønning.

Frantz Fanons klassiske verk Jordens fordømte er vanskelig å komme forbi. Det er et av de mest markante dokumenter i moderne historie; en skarpsynt politisk analyse ført i pennen av anti-kolonialismens mest markante talsmann. Fanons verk har påvirket kampen for borgerrettigheter og likeverd verden over, og bidratt til å bevisstgjøre de undertrykte og styrke de kolonisertes kamp for å gjenopprette sin tapte menneskelighet, kultur og verdighet.

I 1961, det samme året som Frantz Fanon måtte gi tapt mot leukemi i Washington D.C., kom hans viktigste manifest ut: Jordens fordømte. Her hevder Fanon at gjennom koloniseringen har de koloniserte på en grunnleggende måte blitt fremmede for sin egen kultur, samtidig som kolonialismen og rasismen har drevet dem til å forakte sin egen bakgrunn, og dermed også seg selv.

I følge Fanons erfaring hadde volden i koloniene allerede fratatt de innfødte status som mennesker, og det var nettopp gjenopprettelsen av menneskeverdet, og dermed også en helbredelse av de innfødtes mentale helse, han ville kjempe for. Jordens fordømte er et verk som favner over mye; det reflekterer et folks sinne og frustrasjon samtidig som det baner vei for etableringen av en reformert identitet og begynnelsen for nye nasjoner. Boken ble en revolusjonær bibel for store deler av den kolonialiserte verden på 1960-tallet, og hans grensesprengende verk har langt i fra tapt sin verdi.

Psykiateren og filosofen Frantz Fanon (1925-61) vokste opp på Martinique blant etterkommerne etter afrikanske slaver. Han var tidlig politisk aktiv, og forlot Martinique i 1943 for å kjempe mot Vichy-regjeringen og nazismen i Frankrike. Etter krigen bodde han i Lyon hvor han studerte medisin og psykiatri. Han begynte å skrive politiske essays, og i 1952 kom Black Skin, White Masks ut, et banebrytende politisk manifest og analyse skrevet fra en svart intellektuells ståsted i en hvit verden. Her understreker han at rasisme og undertrykking fører til varig skade på den svarte manns psyke, svekker hans selvbilde, forblinder ham og forhindrer hans mulighet til å ivareta en sunn mental helse.

Etter hvert utviklet Fanon seg fra å være en “europeisk intellektuell” til å bli revolusjonær. I 1953 ble han overlege ved den psykiatriske avdelingen ved Blida-Joinville sykehuset i Algerie. Her ble han fort involvert i den algeriske kampen for selvstendighet, og i 1956 trakk han seg som overlege for å vie seg fullt og helt til FLN (Front de Libération Nationale). Han skrev for FLN-avisen el Moudjahid, virket som ambassadør i Ghana for den provisoriske algeriske regjeringen og jobbet aktivt for den væpnede kampen. Fanon fikk selv ikke oppleve et selvstendig Algerie, men døde av leukemi i 1961.

“La oss ikke spille tiden med steril sørgesang og uverdige forsøk på å etterape noe som ikke er vårt. La oss en gang for alle si adjø til et Europa som uavlatelig hever mennesket til skyene, men myrder det hver gang det våger å vise seg, både i sine egne byer og overalt ellers i verden.”
Fra Jordens Fordømte