“Jeg har ingenting imot å bli gammel. Det er å dø jeg ikke liker. Men sånne ting henger dessverre ofte sammen.”

“De fleste er altfor positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?”

Slik innleder Tor Åge Bringsværd sin reflekterende dagbok om det å eldes – en poetisk og selvutleverende vandring gjennom alderdommens prøvelser, holdt i det forfatteren kaller “en sosialrealistisk, sludrende tone”. Leseren får dele de store og- ikke minst – de små tanker om å bli gammel, om å bli noe annet enn man var, formidlet med en (straks) 80 år gammel manns ærlighet og uslukkelige nysgjerrighet.