Beskrivelse

Himmel og helvete i irsk versjon

Med ild, iskulde og utspekulert tortur martres syndernes sjeler, mens de rettferdiges sjeler belønnes med lykksalighet. Tundals visjon levner ingen tvil om at det er best for menneskene å holde seg på den smale sti. Men den irske munken som nedtegnet visjonen hadde også en skjult agenda.

Cathinka Hambro intervjuet av Tove Valmot

Ve den munk, nonne eller prest som “finner glede i sanselig lyst!” Knapt noen blir straffet hardere enn dem i det hinsidige. Ikke engang drapsmenn.

– Det er i hvert fall det ridder Tundal beretter fra sin reise gjennom dødsrikene, ifølge den irske munken Markus latinske manuskript, sier Cathinka Hambro, som har skrevet det innledende essayet til Verdens Hellige Skrifters utgave av Tundals visjon. Forfatteren daterer selv visjonen til 1149: Den onde, tøylesløse og grådige ridder Tundal faller bevisstløs om mens han er ute og krever inn penger. Hans sjel løser seg fra legemet og befinner seg plutselig på et mørkt sted. Onde ånder, svarte og skitne, med øyne som brenner som ild, kommer mot ham og skriker: “Din usle, syndige stakkar! … Du skal i ilden som aldri tar slutt.” En engel kommer Tundal til hjelp, befrir ham fra åndene og tar ham med på en reise gjennom det hinsidige. Han opplever hvordan synderne pines, han ser mørkets fyrste, han møter de salige i himmelen og de ni ordener med engler som skuer Den hellige treenighet. Tre dager senere gjenforenes Tundals sjel med legemet, han våkner opp og blir et nytt og gudfryktig menneske.

– Visjoner var en utbredt sjanger i middelalderen, og flere av dem var irske. Tundals visjon var blant de mest populære, sier Cathinka Hambro. – Den ble skrevet ned mens Markus oppholdt seg i Tyskland, og den var kanskje enda mer kjent på kontinentet enn i Irland. I dag kjenner vi den fra 154 manuskripter på latin, og den finnes i et par hundre manuskripter på andre europeiske språk, blant annet norrønt. Duggals leizla, som den heter på norrønt, ble oversatt på 1200-tallet, og flere, i første rekke folkloristene Sophus Bugge og Moltke Moe, har pekt på likhetene mellom Tundals visjon og vårt hjemlige visjonsdikt, middelalderballaden Draumkvedet.

Mer enn fromme hensikter
– Visjonslitteraturen er først og fremst didaktisk. Beretningene om helvetes pinsler var effektiv skremselspropaganda til fordel for kirken, sier Cathinka Hambro. – Men selv om budskapet i Tundals visjon er universelt, har teksten atskillige referanser til forhold i samtidens Irland.

Mye tyder på at Markus har vært drevet av mer enn fromme ønsker om å lede menneskene på den rette vei:

– På den tiden Markus skrev ned Tundals visjon, foregikk en stor kirkereform i Irland. Den forandret kirkens struktur totalt. Irland var blitt kristnet så tidlig som på 400-tallet, og den irske kirken hadde tradisjonelt ikke vært like streng som romerkirken. Munker og prester behøvde ikke leve i sølibat – det var faktisk vanlig at geistlige embeter gikk i arv! Paven reagerte kraftig på den liberale ekteskapsloven og den løse seksualmoralen og forlangte endringer. Det kan virke som om forfatteren Markus var en sterk pådriver for denne kirkereformen. Ikke bare blir usedelige munker og nonner pint på de mest grusomme og utspekulerte måter i helvete. De brenner i “voldsom varme” i munnen på et fryktelig uhyre, spys ut i en islagt sjø og må føde digre ormer som spiser hver trevl av deres ulykkelige sjeler. Tilhengerne av reformen får sin belønning: – De tre irske kongene og de fire biskopene som Tundal møter i himmelen, var alle sentrale aktører i den kirkelige reformen, sier Cathinka Hambro.

Røtter i mytologien
Irsk mytologi fra førkristen tid har også satt spor i Tundals visjon: – Visjoner er ikke en eksklusivt kristen sjanger. I den irske mytologien finnes mange fortellinger om det hinsidige – den mest kjente er Brans sjøreise (St. Brendans voyage i kristen tapning). Å kalle beretningene om det hinsidige for visjoner er kanskje ikke helt presist, de som forteller krever jo å bli trodd. Et typisk trekk ved visjonene er nettopp at det dreier seg om reiser til det ukjente, i irsk versjon er dette ofte sjøreiser (eng. voyage) eller farefulle ferder (eng. adventures). Reisene går først og fremst til paradiset, som i irsk mytologi gjerne ble knyttet til øyer i havet. Det hinsidige ble kalt “det lovede land” (Tír Tairngire) og “den lykkelige andre verden”. “Gledens slette”, på irsk “mag mell“, der Tundal møter dem “som ikke var svært så gode”, finnes i mange mytologiske fortellinger.

Bortsett fra kongene og biskopene og selvsagt Irlands skytshelgen St. Patrick i himmelen, er det ikke mange sjeler som nevnes ved sitt jordiske navn. Det dreier seg stort sett om uidentifiserte grupper av tyver, fråtsere, utuktige og kjeltringer som får sin fortjente straff, og om saligheten som blir martyrer, måteholdne, gode ektefolk og kirkebyggere til del. To kjente skikkelser fra irsk mytologi har imidlertid fått en fremskutt plass i helvete: Fergus mac Róich og Conall Cernach er plassert som stolper i munnen på et fryktelig, ildsprutende beist, den ene med hodet opp og den andre med hodet ned.

– Man kan spørre seg hvorfor, sier Cathinka Hambro. – Fergus og Conall er blant den irske mytologiens største helter. Riktignok var de hedninger, men straffen virker noe urimelig. Irenes aller største førkristne helt, Cú Chulainn, ble ifølge en fortelling fra 900-tallet hentet fra helvete av Irlands skytshelgen St. Patrick og fikk en plass i himmelen – til irenes store tilfredshet.

Endret visjonsdiktningen
Mange har påpekt at episoden med Fergus og Conall har en slående likhet med skildringen av de aller største synderne i visjonsdiktningens litterære høydepunkt, Dantes Divina Commedia (fra tidlig på 1300-tallet). Judas og Cæsars to mordere er plassert i Lucifers tre munner på omtrent samme måte. Cathinka Hambro er overbevist om at Dante har lest Tundals visjon: – Visjonen var kjent over hele Europa. Litterært er kanskje ikke Markus på høyde med Dante, men Tundal er en av de lengre visjonene, med svært levende og konkrete beskrivelser. Den har ikke den samme strenge oppbygningen som Divina Commedia, der Dante reiser gjennom tre dødsriker, helvete, skjærsilden og paradiset. Tundals visjon er mer episodisk, man kan trekke fra og legge til episoder uten at det går ut over handlingen eller “budskapet”.

Det er mer som peker mot at Dante er inspirert av dette verket: – I Tundals visjon kan vi se konturene av en skjærsild, altså et midlertidig oppholdssted for sjeler som renses for synd – slikt finner vi lite av i tidligere visjonslitteratur. Mild straff tilfaller dem “som ikke var svært onde”, og de “som ikke var svært så gode” har vært pint, men befinner seg nå på “gledens slette”. Ordet skjærsild, purgatorium, nevnes ikke, men faktisk er alle som straffes for sine synder – bortsett fra sjelene i det aller dypeste helvete – i en slags skjærsild, hvor de må bli frem til dommedag. Det er håp om å komme videre! sier Cathinka Hambro.

Faste elementer
– Som i annen visjonsdiktning er også Tundals helvete et kaotisk sted, en mørk og stinkende villmark, mens himmelen er et ryddig, lyst og velduftende sted med liflig musikk, smykket med sølv, gull og edelstener, forteller Cathinka Hambro. – Felles for visjonene er også at den som reiser gjennom det hinsidige blir “guidet” av en engel eller helgen som også beskytter vedkommende. Det har ikke noe med manglende originalitet å gjøre – kravet om originalitet er et “moderne” fenomen. Tvert imot vitner de faste elementene om at forfatteren var lærd; man viste at man mestret sjangeren.

I likhet med Dante blir Tundal forferdet over pinslene han ser, men Tundal har nok større grunn til være redd: – Han slipper ikke unna, han blir også straffet, brent og plaget av djevler, selv om han fremdeles er blant de levende. Men engelen gjør ham hel igjen, forteller Cathinka Hambro.

– Et annet originalt trekk ved Tundals visjon er at Satan både straffer og blir straffet selv: Han er lenket fast til en rødglødende rist i det aller dypeste helvete. Tundals visjon dveler i det hele tatt mye ved straffemetodene i helvete. Brorparten av visjonen handler om det. Straffene er så detaljert beskrevet at de fremstår som groteske. Cathinka Hambro ser ikke bort fra at det har bidratt til populariteten:

– Mange didaktiske fortellinger var også ment å være underholdende. Og det er kanskje slik at vi ikke er fullt så interessert å høre om alle dem som er snille? Men bare så det er sagt: Snille munker, nonner og prester som har levd i kyskhet – slik den nye irske kirkereformen foreskrev, har fått sitt eget vidunderlige sted i himmelen: “Her skal de bo sammen med helgener og engler i all evighet,” skriver Markus.