Beskrivelse

Teresa av Avila  

boken om mitt liv

Mystikkens sterke talskvinne

“Er det slik du behandler dine venner, er det ikke rart du har så få!” Karmelittnonnen Teresa av Ávila kunne være svært likefrem overfor Gud.

Replikken skal ha falt da Teresa på en strabasiøs reise for å grunnlegge enda et nytt kloster måtte forsere en flomstor elv. Ingen bro, ingen båt i sikte – og Teresa på eselryggen holdt på å drukne i “en verden av vann”.

– Ja, hun tillot seg et frispråk overfor Herren, smiler Olaug Berdal, som har oversatt Teresa av Ávilas snart 450 år gamle selvbiografi fra spansk.

Olaug Berdal intervjuet av Tove Valmot

Denne likefremheten overfor “Hans Majestet”, som Teresa kaller ham, er bare ett av mange tegn på at karmelittnonnen fra Ávila må ha vært en bemerkelsesverdig person: Hun var ytterst handlekraftig til tross for at hun var varig svekket av sykdom. Hun var en kvinne med en usedvanlig karisma og samtidig med en stor ydmykhet. Hun reformerte karmelittordenen og grunnla 17 nye klostre over hele Spania. Allerede i samtiden var hun kjent for sine mystiske gudsopplevelser.

– Hun hadde en fantastisk utstråling, sier Olaug Berdal.

Det er ingen antagelse, det er bevitnet av mange av  Teresas samtidige, blant dem den store dikteren og augustinermunken Luis de León: “Hennes skjønnhet og hele apparisjon var slik at den profane og den hellige, den mondene og asketen, gamle og unge ble hennes fanger. Både som barn og ung, enten hun levet i verden eller i kloster, virket hun på alle som så henne som magneten på jernet.”

Guds eller djevelens verk?
Teresa forteller om den mystiske foreningen med Gud – om henrykkelser, ekstaser, ja til og med om levitasjoner. Flere vitner attesterer at de har sett Teresa sveve over gulvet. Hun har visjoner, Teresa skuer Kristus, hun får se inn i helvete. For en moderne leser er det er ikke så lett å forholde seg til opplevelser av en slik art. I selvbiografien er også Teresa i tvil: Er hennes mystiske opplevelser Guds verk eller djevelens blendverk?

– De trodde jo på djevelen, sier Olaug Berdal. – Og i tillegg hadde Teresa all grunn til å frykte inkvisisjonen. Kvinner som påsto å ha visjoner og allehånde overnaturlige opplevelser, var en meget utsatt gruppe. Teresa bønnfalt Herren om ikke å gi henne slike opplevelser når andre var til stede.

Svermeriske religiøse bevegelser florerte i Spania på den tiden og utgjorde en trussel mot den statskirkelige ordningen slik den var blitt etablert av det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella etter at maurerne ble jaget i 1492.

– De første Teresa konsulterte, mente det var djevelens verk. Jesuittene, som hadde ry på seg for å være de beste sjelesørgerne, forsikret henne om at opplevelsene kom fra Gud.

Ble gransket
Tvilen er faktisk den direkte årsaken til at Boken om mitt liv ble skrevet:

– Den er skrevet på oppfordring fra flere skriftefedre som ville granske hennes bønneliv. Interessen for Teresas ekstraordinære opplevelser var enorm i samtiden. Den første redegjørelsen skrev hun allerede i 1554 for to skriftefedre som mente det var djevelen som bedro henne. Den første redaksjonen av boken foretok hun i 1562 på ordre fra pater García de Toledo. Manuskriptet ble forelagt den høyt respekterte teologen Juan de Ávila. Først seks år senere kom svaret: Han var tilfreds med alt. Selvbiografien ble likevel anmeldt til inkvisisjonen, som valgte å beholde manuskriptet for å se “hvor denne kvinnen ville ende”.

En undrende leser kan lære mye om hvordan henrykkelser og ekstaser arter seg. Teresa beskriver dem i detalj, slik at skriftefedrene kan bedømme dem: hvordan kroppstemperaturen synker og hvordan hun fylles av den lifligste sødme, hvordan sjelen gjennombores, hvordan frykten fyller henne når kroppen løftes opp fra gulvet. Opplevelsene kan også være smertefulle.

– Ekstasen er også fysisk, forteller Olaug Berdal: “Sjelen først og fremst, men kroppen er også med, og ikke så rent lite heller,” skriver Teresa.

Ville ikke bli nonne
At kvinnen som er blitt Spanias mest elskede helgen skulle bli nonne, var ikke opplagt.

– Hun kom fra en adelig familie i Ávila. Hun kunne ha giftet seg, hun kunne fått hvem hun ville. Egentlig hatet hun tanken på å bli nonne, men enda mer hatet hun utsiktene til å være underlagt en mann. Følge en manns luner, hun? Det var nok trangen til å ta egne beslutninger som gjorde at hun trådte inn i karmelittordenen 20 år gammel, mener Olaug Berdal.

Knapt to år senere ble Teresa alvorlig syk: – Etter en langvarig, men feilslått kur ble Teresa liggende som død i flere dager, mens nonnene forberedte begravelsen – men hun overlevde, riktignok med store lammelser som varte i flere år. Ettervirkningene måtte hun slite med resten av livet.

De uskodde karmelittene
– Det er nesten utrolig at denne sykelige kvinnen skulle være i stand til å reformere karmelittordenen, sier Olaug Berdal.
Klosterregelen i Inkarnasjonsklosteret i Ávila var ikke veldig streng. Klosteret hadde ikke klausur (lukket område forbeholdt beboerne), nonnene kunne besøke hverandre i cellene og dessuten forlate klosteret for å møte familie og andre.

Mens hun var syk, var Teresa blitt stadig mer opptatt av kontemplativ bønn, den indre bønn, der man konsentrerer bevisstheten om Gud og søker ham direkte for å forenes med ham. Veien dit går gjennom det hun senere kalte hvilens bønn, og ender i foreningens bønn. Kontemplasjon fordrer stillhet og konsentrasjon.

– I Inkarnasjonsklosteret ble nonnene forstyrret av inntrykk utenfra og fra hverandre, mente Teresa. De var dessuten svært mange, rundt 180, sier Olaug Berdal. – Ideen til reformen kom fra noen unge nonner som foreslo å forlate klosteret og grunnlegge et lite, uavhengig kloster basert på streng klausur og et liv i bønn, stillhet, lydighet og fattigdom. Teresa så det som et kall fra Gud: Hun skulle stifte dette klosteret som Herren selv gav henne navnet til: St. Josefs kloster.

Slik ble altså karmelittordenen delt i to grener: “de skodde” og “de uskodde”; navnet kom av at de reformerte gikk barføtt eller i enkle sandaler. Motstanden mot reformen var voldsom, men Teresa hadde sterke støttespillere:

– Med pavebrev og biskopelig autorisasjon ble St. Josefsklosteret innviet i 1562. Karmelittenes ordensgeneral ble så begeistret for fornyelsen at han like godt bad Teresa “stifte så mange klostre som hun hadde hår på hodet”. Hun rakk å stifte 17, noe som medførte at hun måtte tilbringe mye tid på svært slitsomme reiser.

Skrev slik hun talte
Slik Boken om mitt liv var svaret på en befaling fra skriftefedrene, er også Teresas andre verker skrevet på oppfordring: Fullkommenhetens vei – en lærebok i bønn, Klosterstiftelsene og Den indre borg, hennes åndelige testamente. For øvrig har hun etterlatt seg en enorm samling brev, over 1400, i tillegg til noen få dikt.

– Å lese henne er som å høre henne snakke, ble det sagt. Det var nok ikke ment som noen kompliment den gangen, men det umiddelbare i fremstillingen gjør at hun fremstår som sann og ekte, sier Olaug Berdal. Oversetteren har fått streve en del med Teresas noe kronglete prosa, med mange tankesprang og uavsluttede setninger.

Boken om mitt liv skal, nest etter Cervantes Don Quijote, være den mest leste bok i Spania gjennom tidene. Den kommer stadig ut i nye opplag og oversettelser. Teresas ordenssøstre fikk imidlertid ikke lese den før flere år etter hennes død.

Teresa av Ávila døde i 1582 i klosteret Alba de Tormes, på en av sine mange reiser.

– Nonnene ved dødsleiet beretter om strålende lys og engler som sammen med Kristus kom for å hente Teresas sjel. En vidunderlig duft fylte klosteret, forteller Olaug Berdal. – Det avsjelede legemet fikk ikke hvile i fred. Teresa ble ansett som helgen allerede mens hun levde. Snart startet en makaber kamp om hvem som skulle beholde liket. Det endte med at kroppen hennes ble kuttet opp og spredt som relikvier over hele kristenheten. I Alba finnes hjertet og høyre arm, en finger finnes i St. Josefklosteret.

Boken om mitt liv ble utgitt i 1588 av Luis de León, seks år etter Teresas død, samtidig med hennes andre skrifter. Omsider hadde inkvisisjonen konkludert: Det fantes ikke skygge av kjetterske tanker i boken.