Kulturfilosofiske skrifter

Det essensielle i Schweitzers etikk er at bare den tenkning som opplever tilværelsen som en “uutgrunnelig hemmelighet”, og handler i samsvar med denne hemmelighet, kan ha kulturbærende kraft i seg. Dermed tilkjennegir han igjen mystikkens rolle i utformingen av sin tenkning. Det er denne form for mystikk Schweitzer kaller “virkelighetsmystikk”, som altså skiller seg fra den intellektualistiske mystikk ved at handlingsmotivet står i sentrum.

I denne boken fremholder filosofen, teologen, legen, fredsprisvinneren og filantropen Albert Schweitzer en etikk som setter respekten for alt levende som norm. En slik etikk bygd på prinsippet om ærefrykt for livet, vil forene de uegennyttige og egoistiske kreftene i mennesket, og dermed gi rom for størst mulig grad av selvutfoldelse.

Schweitzer angriper i sine tekster tendenser hos både enkeltmennesket og i samfunnet som har ført kulturen inn i en blindgate. Han etterlyser mer åndelig liv og samtidig evnen til å kunne se utover landegrenser og tenke globalt. Og han lanserer en etikk som bygger på den innerste viljen til liv. Denne viljen til liv er selve kjernen i hans etiske filosofi, og omfatter ikke bare jegets egen vilje til liv, men også erkjennelsen av, og ærefrykten for, all vilje til liv.

I boken gjennomgår forfatteren Schweitzer store deler av filosofihistorien, og argumenterer for at denne universelle etikken er den eneste som kan forsvares logisk. Hans “etiske optimisme” har sitt utspring i hans tro på enkeltmenneskets muligheter, på tross av samtidens kulturpessimisme, og kom til uttrykk i hans eget fullstendig kompromissløse arbeid for å skape en bedre verden der han virket.

Albert Schweitzer (1875-1965) ble født i Alsace den gang området tilhørte Tyskland. Han opplevde to verdenskriger, men hans møte med det han kalte kulturens forfall og undergang, førte til en livslang kamp for å fremme en idealistisk kulturfilosofi hvor han selv viste vei gjennom sine tekster og sitt arbeid. Hans virke som teolog, musikolog, lege-misjonær og kulturfilosof gjorde ham til en sentral – og nærmest mytisk – figur i sin samtid. Han mottok Nobels Fredspris i 1952. Schweitzer jobbet først som rektor ved det teologiske seminaret i St. Nicholas kirke i Strasbourg, deretter publiserte han en stor avhandling om landsmannen Johann Sebastian Bach, og senere en bok om den historiske Jesus som vakte enorm oppsikt. Mest kjent er han kanskje for opprettelsen av misjonærsykehuset i Lambaréné, Gabon, hvor han bodde og virket store deler av livet. Under første verdenskrig ble han, som tysk statsborger, internert i Frankrike hvor han begynte å forme grunnlaget for den filosofien som senere kom til uttrykk i hans kulturfilosofi. I 1924 vendte han tilbake til Afrika hvor han tross mange hindringer klarte å bygge opp sykehuset og pleie tusenvis av afrikanere. Schweitzer ble utnevnt til æresdoktor ved en rekke europeiske og amerikanske universiteter, blant annet i Cambridge, Oxford, Tübingen og Princeton.

JAN HELGE SOLBAKK
har skrevet det innledende essayet til Ærefrykt for livet.