Beskrivelse

Bergson virket i en periode da den filosofiske positivismen dominerte, og sammen med flere andre gjorde han et opprør mot denne franskfødte retningen. Han vendte tilbake til metafysikken, men i en ny, mer introspektiv form. I De to kilder til moral og religion skiller Bergson mellom det han kaller den «lukkede moral» og den «åpne moral». Den lukkede  moral er ikke allmenngyldig fordi den springer ut fra et enkelt samfunns sett med normer og regler. I så måte er den også undertrykkende fordi den har samfunnets interesse i fokus, og ikke enkeltmenneskets. Derimot er den åpne moral frigjort fra den lukkede, og er både personlig og allmenngyldig. Skillet mellom den åpne og den lukkede moral videreføres i de tilsvarende begrepene «statisk» og «dynamisk» religion. Den førstnevnte er uløselig knyttet til et samfunns behov for å bevare seg selv, mens den sistnevnte vil ha sitt utspring i enkeltmenneskets indre liv. I en verden hvor nasjonalisme, imperialisme og materialisme er noen av menneskehetens mange utfordringer, er De to kilder til moral og religion stadig like aktuell lesning.

«Skulle man sette impulsen fra Bergson på en formel, så består den ikke i formidlingen av et nytt læresystem eller en annen form for dogmatisk filosofi. Snarere dreier det seg om en tilskyndelse som har nok med å være hva den er: et støt til å tenke fremover og ut over opptrukne skillelinjer. Impulsen stiller seg åpen til de svar som de enkelte filosofene eventuelt måtte komme frem til. Bergsons filosofi nøyer seg med å stille spørsmål, og gjerne spørsmål om de ting som man i utgangspunktet synes å ha den mest urokkelige tillit til.»
Hans Kolstad i det innledende essayet til De to kilder til moral og religion

Den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941) ble født inn i en velstående polsk-jødisk familie, og vokste opp midt i Paris. Moren var av engelsk opprinnelse, og familien tilbrakte noen år i London før de flyttet tilbake til Paris da Bergson var ni år.

Han viste tidlig en matematisk begavelse, og vant som ung en pris for løsningen av et matematisk problem. Til tross for sitt talent innen realfag, var dragningen mot språk, litteratur og filosofi sterkere. I årene 1878 til 1881 studerte han filosofi ved École normale supérieure, og arbeidet som lektor en tid etter. Da han var tretti tok han doktorgraden i filosofi, og med avhandlingen Essai sur les données immédiates de la conscience gjorde han seg umiddelbart bemerket blant intellektuelle i hjemlandet.

Ved århundreskiftet ble Bergson professor i gresk filosofi ved det velrenommerte Collège de France i Paris. Da L’évolution créatrice ble utgitt i 1907 ble han et verdensnavn, men fortsatte å leve et stille og tilbaketrukket liv i Paris, hvor han underviste, forsket og skrev. I 1927 mottok han Nobelprisen i litteratur, og i 1932 ble det siste store verket fra Bergsons hånd, De to kilder til moral og religion (Les deux sources de la morale et de la religion), publisert.