Beskrivelse

Om Draumkvedet  – ( Fra bokselskap.no )

«Draumkvedet» forteller om Olav Åsteson, som faller i søvn julekvelden og sover alle de tolv juledagene. Han våkner først trettende dag jul. Da rir han til kirke, setter seg i kirkedøra og forteller om drømmen han har hatt. I drømmen har han gått den veien de døde må gå: gjennom djupe myrer og tornekratt fram til Gjallarbrua som fører over til dødsriket. På den andre siden av brua får han se både skjærsilden, helvete og de salige sjelene i Paradis. Han opplever også kampen mellom Kristus, St. Mikael og englene på den ene siden og Djevelen og hans hær på den andre. Til slutt ser han dommen da St. Mikael (Sankte Såle-Mikkjel) skal veie alle sjelene på ei skålvekt.

«Den norske nasjonalballaden»
«Draumkvedet» er selve «den norske nasjonalballaden». Det er neppe noen annen ballade som er blitt grunnlag for så mange artikler, avhandlinger og bøker. Den har inspirert billedkunstnere (Gerhard Munthe, Torvald Moseid), musikere og komponister (Eivind Groven, Klaus Egge, Johan Kvandal). I forbindelse med Lillehammer-OL i 1994 ble «Draumkvedet» grunnlag for en storslått teaterforestilling på det Norske Teatret med både tradisjonell kveding og nyskrevet musikk av Arne Nordheim.

Den danske folkloristen Axel Olrik kalte «Draumkvedet» for «det 13de århundres og hele middelalderens ypperste diktning i Norge», og Moltke Moe sammenliknet den med Dantes Divina Comedia og den irske Tundalls visjon fra 1149.

Gamlestev og rekonstruksjon
«Ingen er så dum at han ikkje kan nokre vers av ‘Draumkvedet’, men ingen er heller så klok at han kan heile» fikk Nils Sveinungsson høre. Han var klokker og skoleholder i Vinje, og var den første som skrev opp «Draumkvedet». Gjennom mange år hadde han samlet vers fra gamle folk i flere bygder, og ut fra disse satt sammen en tekst på 61 vers. Både Jørgen Moe og Landstad var skeptiske til denne konstruksjonen, men begge to brukte likevel deler av Sveinungssons tekst i sine rekonstruksjoner av «Draumkvedet».

På 1800-tallet var hensikten med samling og forskning på ballader å rekonstruere en tenkt opprinnelig urform. Samlerne kunne ikke forestille seg at analfabeter fra allmuen kunne lage slike storslåtte dikt. Dikteren måtte være en lærd og litterær person i middelalderen, mente de. I vår tid ser vi annerledes på dette. Ei stor vise kan godt vokse fram fra en smålåten stubb. I så tilfelle er det selve den muntlige tradisjonen som er dikteren.

Kjerneområdet for «Draumkvedet» er Kvitseid, Lårdal og Mo i Telemark, men noen få oppskrifter er fra Seljord, Rauland og Vinje. Bortsett fra Landstads oppskrift etter Maren Ramskeid virker det ikke som om sangerne har noen klar rekkefølge på versene. De fleste oppskriftene er usammenhengende rekker av sammenstilte gamlestev.

Norsk kulturarv, alder og urform
Til å begynne med var alle forskerne enige om at «Draumkvedet» måtte være et dikt fra kristendommens tidligste tid i Norge. Element som Gjallarbrua og Grutte Gåskjegg var begreper fra hedendommen og viste at diktet kom fra en brytningstid, mente de. Sophus Bugge var den første som pekte på at «Draumkvedet» viser spor av middelalderens visjonsdiktning, og pekte spesielt på Tundalls, Gottskalks og Thurkills visjoner. Dette ble grunnlaget for forskningen i hundre år framover.

I begynnelsen av 1890-åra foreleste Moltke Moe over «Draumkvedet» og det resulterte i en ny tekstkonstruksjon. Han la stor vekt på Maren Ramskeids versjon, men plukket inn vers fra mange andre oppskrifter og laget sin egen rekkefølge. Spesielt la han vekt på at sammenhengen med Tundalls visjon ble klar. Den irske ridderen Tundall hadde en visjon i året 1145, og beretningen om den ble oversatt til norrønt i ca. 1250. Dermed ble det naturlig å datere urformen av «Draumkvedet» til ca. 1300. På 1800-tallet var stemningen i Norge svært nasjonal. Det var viktig å styrke den norske identiteten, og i den sammenhengen ble det behov for å kunne vise til norsk kulturarv av stor verdi. Moltke Moes konstruksjon ble oppfattet som det ekte «Draumkvedet». I Moltke Moes form kom det inn i lesebøker for skolen, i antologier, og det ble analysert og kommentert i litteraturhistorier. Det var også Moltke Moes form som ble lagt til grunn for oversettelser til andre språk, og i flere generasjoner forsket man bare på Moes tekst. Men enkelte syntes at Moltke Moe ikke gikk langt nok. Ivar Mortensson-Egnunds rekonstruksjon fra 1927 har 119 vers. Han mente at «Draumkvedet» var utgangspunktet for all balladedikting.

Kanskje ikke så gammelt likevel?
Det var de svenske forskerne Dag Strömbeck og Karl-Ivar Hildeman, som kom til å fornye forskningen. I 1946 stilte Strömbeck spørsmålet: Hvor ungt kan «Draumkvedet» være? Tidligere hadde man bare forholdt seg til den bakre grensa. Etter en grundig undersøkelse mente han at sammenhengen med middelalderens visjonslitteratur slett ikke var så klar. Han ville datere kvadet til senmiddelalderen. Ti år senere pekte Hildeman på at jeg-formen og ministrelstrofen (innledningsstrofen hvor sangeren presenterer seg) er stiltrekk som hører til i de yngste balladene, og at visjonslitteraturen også var kjent på 1600-tallet. Andre forskere, som Brynjulf Alver, mener at «Draumkvedet» aldri har vært noe annet enn det var i innsamlingsperioden: et frodig og viltvoksende kratt av gamlestev og episoder, storslåtte bilder, og enfoldig livsvisdom. Alver mente at det kunne være så ungt som fra 1700-tallet.

Gamlestevmelodier
Alle de melodiene vi kjenner til «Draumkvedet» er gamlestevmelodier som er brukt til flere ulike ballade- og stevtekster. Dette er noe vi kjenner igjen i mye av den muntlige sangtradisjonen der sammenhengen mellom tekst og melodi kan være temmelig løs og fleksibel. Når «Draumkvedet» blir sunget i vår tid, er det vanlig å bruke flere melodier i en framføring. Vi kjenner ikke til om sangerne på 1800-tallet gjorde det på denne måten, men i Landstads oppskrift etter Maren Ramskeid har han notert forskjellige omkved utover i sangen. Dette kjenner vi ikke fra andre ballader, og det kan bety at Maren sang flere forskjellige melodier.