Beskrivelse

Gilgamesh

verdens første epos

Verdens første helt og menneskets lodd

Gudene har fått nok: Kong Gilgamesh, hersker i Uruk, er for egenrådig. De skaper hans likemann, naturmennesket Enkidu, for å holde styr på ham. Men først må Enkidu “siviliseres”, han forføres av hetæren Shamhat og bringes inn til byen. Etter et slagsmål mellom Gilgamesh og Enkidu – som ingen av dem vinner – blir de to uatskillelige, og sammen bekjemper de to heltene sedertreskogens skrekkinnjagende vokter Humbaba. Gudinnen Ishtar legger sin elsk på Gilgamesh, men han avviser henne. Så dør Enkidu. Gilgamesh sørger. Han blir fylt av redsel: Skal han selv også dø?

Jens Braarvig om Gilgamesh
Av Tove Valmot

– Alle kulturer har sine helter, store personligheter som folkene spinner sin historie rundt. De stammer fra fjern fortid og viser oss menneskebilder som er svært forskjellige fra våre moderne idealer for hvordan det fullkomne mennesket skal være. Men likevel kan de fortelle oss hvordan menneskelivet, conditio humana, tross alt er noe som er nokså konstant gjennom historien, sier professor Jens Braarvig.

– Om vi ikke med sikkerhet kan si at det fantes en kong Gilgamesh som hersket i den sumeriske byen Uruk i det fruktbare Mesopotamia en gang for nesten 5000 år siden, er det i hvert fall sikkert at denne skikkelsen, hvis historie er overlevert i kileskrift på leirtavler, har ett og annet å fortelle oss om det å være menneske, sier Jens Braarvig.

“Gilgamesh er blant de første klare stemmer fra en fjern fortid”

– Det å være til var ikke så forskjellig den gang og nå. Gilgamesh taler til oss gjennom årtusenene, han er blant de første klare stemmer fra fjern fortid – et individ som gjennomlever sine strider, sine seirer og sine tap, sine ambisjoner og sine sorger og lidelser. Som alle andre må han forsone seg med sin skjebne som dødelig, selv om udødelighet er hans mål.

Hvor gammel er egentlig fortellingen om Gilgamesh?

– Det er umulig å si. Det vi kaller det klassiske Gilgamesh-eposet, ble nedtegnet i kileskrift på språket akkadisk rundt 1800 f.Kr. på kong Hammurapis tid, forteller Braarvig.

Hammurapi var kongen som bygget opp Babylon og gjorde den til det mesopotamiske rikets hovedstad, derav betegnelsen babylonsk. Mest kjent for ettertiden er han for lovsamlingen han utformet, og som er bevart og i dag befinner seg i Louvre i Paris.  Men også store mengder av all slags litteratur ble skrevet på det akkadiske språket under hans styre, og vi kaller gjerne den blomstrende periode han hersket for den gammelbabylonsk periode.

– Det er på denne tiden Gilgamesh-fortellingen får den dikteriske, episke formen vi kjenner i dag. Fortellingen ble skrevet ned på tavler, men én tavle var ikke nok til å inneholde hele eposet. Nesten hele eposet er funnet, men i et enormt antall fragmenter og på til dels ødelagte leirtavler. Bare 10-15 prosent av den “originale” redaksjonen av Gilgamesh på akkadisk fra 1800-tallet f.Kr. er bevart. Senere bearbeidelser av stoffet på nyassyrisk og hettittisk har hjulpet til å fylle ut hullene, så vi snakker om en moderne rekonstruksjon, sier Braarvig, som påpeker at nyere forskning har ført til at det “klassiske” eposet er blitt noe kortere enn det var:

– I tidligere rekonstruksjoner var det vanlig å ta med 12 tavler, men den 12., som omhandler Gilgamesh i underverdenen, er senere blitt definert som et eldre, selvstendig diktverk. Det er også skrevet på språket sumerisk, som var det toneangivende på 2000-tallet f.Kr., før Hammurapis kongedømme. Vi har fulgt den store internasjonale autoriteten på Gilgamesh, professor Andrew George ved School of Oriental and African Studies i London, og har utelatt den i vår oversettelse av det klassiske eposet.

Men også teksten om Gilgamesh i underverdenen, og andre eldre tekster om Gilgamesh, er kommet med i et eget kapittel i Verdensbibliotekets utgave. Det “klassiske” eposet ble nedtegnet på akkadisk på grunnlag av tidligere versjoner og overleveringer på sumerisk. Og da står vi virkelig ved litteraturens vugge – for det var her, i det gamle Sumer, i de aller første bysivilisasjonene som vokste frem mellom elvene Eufrat og Tigris, i dagens Irak, at skriften ble til, en gang på 3300-3200-tallet før vår tidsregning. Først, riktignok, som redskap for handelsvirksomheten, for å registrere varer og avtaler, med tegn som ble prentet inn i myk leire og med en form som etter hvert kom til å ligne på kiler, derav betegnelsen kileskrift.

“De første henvisningene til Gilgamesh går helt tilbake til det 3. årtusen”

–  De første henvisningene til Gilgamesh går langt tilbake til det 3. årtusen og finnes for eksempel i flere innskrifter på bygninger; på sumerisk kalles han Bilgamesh. De sumeriske fortellingene om Bilgamesh har antagelig først eksistert i muntlig form og senere blitt nedtegnet. At det var populære fortellinger, vet vi fra at de ble brukt som skriveøvelser i de sumeriske skolene. Vitenskapen har klart  å rekonstruere flere Gilgamesh-fortellinger fra slike “skoletavler”.

– Sumerisk er et språk vi ikke helt vet hvor stammer fra, mens akkadisk, som ble snakket av folkene som erobret området fra midten av det 3. årtusen og fremover, er et semittisk språk i slekt med hebraisk og arabisk, sier Jens Braarvig. Et akkadisk tegn kan være både lyd og bilde, og dermed gi dobbelt mening, og bidrar dermed til den flertydigheten som er karakteristisk for poesi. I forhold til antikkens kunstspråk, slik vi kjenner det fra Iliaden og Odysseen, er språket i Gilgamesh likevel nært og direkte.

“Kileskriften var enda ikke tydet da våre moderne historievitenskaper ble utviklet på 1800-tallet”

Hvor stor innflytelse Gilgamesh-eposet og den gammel-babylonske litteraturen har hatt på litteraturen i antikken, hersker det en viss uenighet om:

– Handlingsforløpet i Gilgamesh minner mye om de greske episke diktene. En rekke motiver går igjen: gudene som styrer det hele, helten som blir straffet for sitt overmot, tvillingmotivet der den ene tvillingen dør, reisen til fremmede land for å øve heltegjerninger og den ensomme vandring for å vinne visdom – mennesket som streber mot de høyeste mål – og til slutt hjemkomsten.

Når det gjelder babylonsk påvirkning ellers, vet man jo for eksempel at Pythagoras fikk mye fra den babylonske kulturen, så mye av gresk litteratur må ha sine røtter i den mesopotamiske, mener Braarvig.

–  I begrenset omfang, riktignok, det er mye i den gammelbabylonske litteraturen vi ikke finner spor av i antikken. De har sine egne helter, som Herakles og Orfeus. Nå finnes det faktisk en historie om en kong Gilgamos i den greskromerske kulturkretsen, men han har bare navnet til felles med Mesopotamias store helt.

– Som eposene i antikken var også Gilgamesh beregnet på fremførelse; antagelig har det vært sunget. Vi vet at babylonerne hadde utviklet både musikkteori og musikk-notasjon. Men noen mesopotamisk “Homer”, en antatt navngitt forfatter, finnes ikke, selv om man ifølge Braarvig må formode at det var en eller flere lærde poeter som redigerte og nedtegnet det som ble det “klassiske” eposet på Hammurapis tid.

– Denne versjonen har vist seg levedyktig, verket ble senere oversatt til andre semittiske språk, og da i stort sett i samme form som det hadde fått på 1800-tallet. Den dag i dag kan man finne tekstfragmenter som passer inn i denne redaksjonen.

At Gilgamesh er havnet i skyggen av de langt yngre eposene fra gresk og romersk kultur i litteraturhistorien, skyldes blant annet at kileskriften, og evnen til å lese den, forsvant ved begynnelsen av vår tidsregning. I nærmere to tusen år kunne ingen tyde kileskriften på bruddstykkene av leirtavler som man fant og fortsatt kan finne i jorda:

– Akkadisk ble ikke tydet før på midten av 1800-tallet; sumerisk så sent som i 1920. Tusenvis av biter av leirtavler med  tekstfragmenter var spredt i museer over hele verden. Dermed rakk ikke den gammel-babylonske kulturen å “komme med”da våre moderne historievitenskaper ble utviklet i løpet av det 19. århundre – i motsetning til den egyptiske kulturen, som europeerne hadde vært voldsomt opptatt av helt fra renessansen, selv om hieroglyfene ikke ble tydet før langt senere.

“Han må forsone seg med sin skjebne som dødelig”

Og det har bidratt til at forståelsen av vårt kulturelle opphav fortsatt er altfor begrenset, skal vi tro Jens Braarvig:

– Kileskriften dominerte i 3000 år, det er lenger enn vårt latinske alfabet har eksistert, og det vi har funnet hittil, er bare brokker av den litteraturen som er produsert i dette enorme tidsspennet. Forskningen pågår for fullt, og stadig nye mesopotamiske tekster blir kjent: religiøse tekster, divinasjoner (spådommer), kjærlighetsdikt, eksempelsamlinger som “iscenesetter” juridiske dilemmaer, ordlister, matematiske tekster – babylonerne løste annengradsligninger 3000 år før europeerne gjorde det. Det er egentlig litt rart at den mesopotamiske kulturen er såpass lite kjent, mener Braarvig, all den tid det gamle Midtøsten var svært kommunikativt. Handelsstasjoner ved Middelhavet er kjent fra 2300 f.Kr. Det eksisterte ordlister som lettet kommunikasjonen mellom handelsfolk med forskjellig språk. Datidens mest verdifulle smykkesten, lapis lazuli, hyppig omtalt i Gilgamesh, fantes bare i det som er dagens Afghanistan og måtte importeres derfra. Gilgamesh og Enkidu reiser helt til sedertreskogene i Libanon for å drepe monsteret Humbaba; på slettelandet mellom Eufrat og Tigris var det bare siv og leire.

“Mye av gresk litteratur må ha sine røtter i den mesopotamiske”

Det nærmeste vi kommer det gamle Mesopotamia i vår kulturkrets er enkelte fortellinger og personer i Det gamle testamente:

– Når Gilgamesh etter Enkidus død vil prøve å oppnå udødelighet – saken er ikke helt avgjort, siden helten er 2/3 gud og 1/3 menneske – oppsøker han Utnapishti, han som overlevde Den store flommen i en båt og derfor ble udødelig, en eldre variant av Bibelens Noa.

– Også gudinnen Ishtar, som legger sin elsk på Gilgamesh, men som blir avvist, kan vi kjenne igjen som Astarte i Det gamle testamente. Om Gilgamesh er aldri så handlekraftig, selve innbegrepet av den idealiserte helt, ifølge Braarvig, er grunnleggende menneskelige følelser aldri langt unna i det snart 4000 år gamle eposet: Enkidu gripes av frykt og tvil når vennene nærmer seg Humbaba, Gilgamesh er redd for døden, han er fortvilet og gråter når Enkidu blir syk.

– Klagesanger var vanlige i gammelbabylonsk litteratur, sier Jens Braarvig, og antyder at det er en sjanger som har vært svært så levedyktig:

– Handler ikke det meste av kunst og litteratur om manglene ved livet, lengselen etter noe bedre og fortvilelsen over tapet av den elskede? Ta popmusikken: Why did you leave me? Også vår tids helter klager!