Beskrivelse

Koptiske skrifter

Gud skapte mennesket av leire. Men hvem brakte leiren til skaperen? I et av de koptiske skriftene som for første gang foreligger i norsk oversettelse, trer Guds hjelper frem: dødsengelen Abbaton.

I skriftet “Om dødsengelen Abbaton”, bevart i et manuskript fra 900-tallet, men trolig forfattet på 500-tallet, forteller den egyptiske erkebiskop Timoteus riktignok at Abbaton ble innsatt som dødsengel først etter at Adam hadde spist av kunnskapens tre. Han er ikke nevnt i Bibelen, men er en mektig engel i denne teksten: – Han er konge over menneskeheten, og det er han som henter sjelene når menneskene dør, sier førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Hugo Lundhaug, som har valgt ut og oversatt tekstene i Koptiske skrifter.

– Engler har en fremtredende posisjon i koptisk litteratur og tradisjon. Viktigst av alle er erkeengelen Mikael, “Guds hærfører”. Bare jomfru Maria kan konkurrere med ham i betydning. Det er ingen stor bibelsk basis for Mikael, men det er karakteristisk for mange av de koptiske tekstene at de tolker og utbroderer bibeltekstene.

Tekster på et dødt språk
Hugo Lundhaug har valgt ut tekster i ulike sjangre: prekener,  brev, asketiske tekster, polemikker, tekster om hellige menn. Felles for dem alle er at de bare er bevart på koptisk.

– Koptisk var siste fase av det egyptiske språket, det som opprinnelig ble skrevet med hieroglyfer. Koptisk var folkespråket i Egypt under romernes overherredømme, men ble etter hvert gradvis fortrengt av arabisk. Det ble skrevet med greske bokstaver, med tillegg av enkelte tegn fra et eldre egyptisk skriftspråk, demotisk.

Det dreier seg altså om samlinger, kodekser av kristne tekster, produsert i løpet av det første årtusen e.Kr. Lundhaug understreker at tekstene kun er bevart i kopier.

– De ble kopiert om og om igjen, til forskjellig bruk og i ulike sammenhenger, så innholdet har ikke vært immunt mot forandringer.

Gjemt og stuet bort
Med sete i Alexandria har den koptiske kirken eksistert nesten like lenge som kristendommen. Tekstene i denne boken har imidlertid ingen betydning i den koptiske kirken i dag, tvert imot var de gjemt og glemt i århundrer.

– På 1700-tallet fant europeiske oppdagelsesreisende hundrevis av manuskripter på pergament som var stuet bort i et lagerrom i kirken i det såkalte Hvite kloster. Store nye funn ble gjort på 1800- og 1900-tallet. I 1945 gjorde lokale egyptere det kanskje mest berømte funnet ved landsbyen Nag Hammadi: en forseglet krukke med tolv papyruskodekser – noen av de eldste koptiske manuskriptene som er kjent, sier Lundhaug.

– Ikke en eneste koptisk kodeks er funnet i Alexandria, de aller fleste er funnet i sør, i Mellom-Egypt og Øvre Egypt, i eller i nærheten av klostre. Tekstene ble produsert og brukt i koptiske klostre. Munkebevegelsen oppsto i Egypt, så de gir oss et unikt innblikk i tidlig monastisk spiritualitet. Den kirkelige elitens språk var gresk. De koptiske tekstene har vært med på å bygge opp under autoriteten til den egyptiske munkebevegelsen overfor den kirkelige ledelsen, mens klosterlederen Shenoute av Atripe på sin side kjemper for alexandrinsk ortodoksi i Øvre Egypt.

Tilskrevet betydningsfulle personer
Flere av skriftene i utvalget er pseudepigrafiske, dvs. tilskrevet en annen og mer betydningsfull person enn forfatteren. Teksten om erkeengelen Mikael er tillagt ingen ringere enn evangelisten Johannes.

– Likeledes ble “Om dødsengelen Abbaton” neppe skrevet av Timoteus, som var erkebiskop i Alexandria på 400-tallet. Her er også flere nivåer med pseudepigrafi: Timoteus siterer en bok om dødsengelen Abbatons innsettelse fra apostlenes – fiktive – bibliotek i Jerusalem, skrevet av apostlene selv!

Autoritet manglet ikke den mektige klosterlederen Shenoute (abbed 385-465) i Det hvite kloster.

– Høyst sannsynlig stammer de overleverte tekstene fra ham. Shenoute polemiserer mot apokryfe skrifter og meningsmotstandere, mens han tar opp en rekke teologiske spørsmål, deriblant skapelsen, Kristi fødsel, legemets oppstandelse og nattverden.

Hemmelige ord og uovervinnelige martyrer
– De eldste tekstene, fra Nag Hammadi-kodeksene, var antagelig i bruk på 400-tallet og kan ha vært blant skriftene Shenoute polemiserte mot. Innholdet ble betraktet som kjettersk av de kirkelige autoriteter på 300- og 400-tallet. “Thomasboken” er eksplisitt apokryf: “De hemmelige ordene” som falt mellom Jesus og apostelen Thomas. Temaet i disse tekstene er skillet mellom kropp og sjel. Skal man oppnå frelse, må man stå imot denne verdens fristelser. Kontrasten er stor til stilen i martyrfortellingene, et yndet emne i koptiske tekster.

– Dem finnes det mange av. Den koptiske tidsregningen understreker martyrenes posisjon, den kalles “martyrenes tidsalder” og begynner i år 284 etter vår tidsregning, året da kristenforfølgeren Diokletian ble romersk keiser.

Hugo Lundhaug har valgt “Apa Nahroous martyrium” av to grunner: – For det første fordi et fragment av dette skriftet befinner seg i Norge, på Kulturhistorisk museum i Oslo. Dessuten er innholdet typisk: forhør, bønn, mirakler i massevis. Martyren blir gjerne drept flere ganger og gjenopplives av Kristus og erkeengelen Mikael.

Apu Nahrouu får selv ville dyr til å kaste seg for hans føtter. – Han er en “martyr invictus” – de dør først når de selv, eller snarere Gud, vil!