Beskrivelse

Manikeiske skrifter

Manikeer! For katolikkene ble betegnelsen et skjellsord for alle slags religiøse avvikere. Men manikeismen var en gang en stor religion, spredt over tre verdensdeler.

– I sin tid var manikeismen en alvorlig konkurrent til kristendommen, sier Einar Thomassen. – Av angrepene som ble rettet mot manikeerne, kan man se at de gjorde mye av seg. Som kjent var kirkelæreren Augustin manikeer før han sluttet seg til den katolske kirken og ble en av deres ivrigste kritikere.

I mer enn 1000 år var manikeismen en betydelig religion som gjorde seg gjeldende både i Nord-Afrika, Europa og Asia. Den oppsto i Mesopotamia på 200-tallet, og, som islam noen hundreår senere, hadde den en personlig stifter: Mani.

– Han utarbeidet læren, skrev de kanoniske bøkene, utviklet organisasjonen og fastsatte levereglene, sier Thomassen.

– Manikeismen var en strengt dualistisk religion som oppfattet hele tilværelsen som en kamp mellom lyset, det gode og immaterielle på den ene siden, og mørket, det onde og materien på den andre. Menneskekroppen ble oppfattet som syndig: Den var skapt av mørkemaktene som et fengsel for sjelen. Bare ved å leve i seksuell avholdenhet og fattigdom og avstå fra all vold kan menneskene befri sjelen fra kroppen. Så strenge krav ble riktignok bare stilt til den religiøse eliten, “de utvalgte”. Den andre kategorien manikeere, “hørerne”, var lekfolk som levde vanlige liv, fulgte reglene for bønn og faste og sørget for “de utvalgte”.

Forankret i kristendommen
– Manis egne skrifter har bare overlevd i små bruddstykker, sier Thomassen. – Læresystemet er blitt rekonstruert fra senere manikeiske skrifter og fra referatene vi kan lese hos manikeernes motstandere.

På 1900-tallet ble det imidlertid gjort atskillige nye funn: Den såkalte Kölnkodeksen, en bok på størrelse med en fyrstikkeske, er en biografi over Mani. Den er gjengitt i Manikeiske skrifter. Blant de originale håndskriftene, de fleste i sørgelig forfatning etter å ha ligget i jorden i århundrer, har Einar Thomassen ellers valgt ut representative læretekster og hymner som ble brukt i gudstjenestene.

– Mens manikeismen tidligere ble ansett som en utløper fra gammel iransk religion, har de nyeste funnene vist at Manis lære var sterkt forankret i kristendommen. Den type kristendom man støtte på i Mesopotamia, var imidlertid ikke katolsk kristendom, men en broket samling gnostiske sekter der frelsen ble forstått som befrielse fra kroppen, sier Einar Thomassen. Men til forskjell fra de tidligere gnostikerne så ikke manikeerne det onde som et resultat av et “fall” fra den guddommelige verden. Mørkets fyrste har eksistert fra evighet av, side om side med Lysets konge i to atskilte riker.

– Selv om Kristus har en sentral posisjon, er Manis lære tydelig inspirert av dualismen i den iranske zoroastrismen. Også her var det to skarpt atskilte urguder, en god og en ond. Men i Zarathustras lære er menneskekroppen skapt av den gode guden, mens Mani mente at den var den ondes verk. Lyset skal forstås helt konkret i manikeernes verdensbilde, som har mye til felles med zoroastrismens: – I den første tidsalder eksisterte de to rikene helt atskilt fra hverandre. Så gikk Mørkets makter til angrep på Lysverdenen, og i krigen ble deler av lyset blandet med mørket. Det er den andre tidsalderen, “blandingen”, og det er den vi lever i nå. Den tredje og siste tidsalderen ligger i fremtiden, og den vil inntreffe når alt lyset er renset ut igjen fra mørket.

Manikeismen viste seg å være tilpasningsdyktig: – I møtet med buddhismen, som var vel etablert i Sentral-Asia tidlig i middelalderen, tok manikeerne i bruk et buddhistisk språk: Mani ble identifisert med Buddha og Lysriket med Nirvana, sier Thomassen.

En “fullkommen” religion
– Mani betraktet både Zarathustra, Buddha og Kristus som forløpere. I religionshistorisk sammenheng var manikeismen en ny type religion: Den er bevisst stiftet som en verdensreligion, og den tar opp i seg hele religionshistorien til da. Mani så seg selv som “profetenes segl”, han viderefører de tidligere “ufullkomne uttrykk” og gjør dem fullkomne.

Manikeismen fikk raskt tilhengere: – Det var en tid der dualistiske tanker sto sterkt. For oss fortoner en slik kroppsfiendtlighet seg nesten patologisk, men syndefallet og arvesynden ble knyttet til seksualiteten også i kristendommen. Mani skapte dessuten et effektivt misjonsapparat. De intellektuelle trekkene ved religionen bidro nok også til dens status. Manikeismen la vekt på å gi rasjonelle argumenter. I likhet med kristendommen var den en bok-religion, noe som gjerne ble oppfattet som mer høytstående enn lokale religioner.

En del av strategien var å søke kongelig beskyttelse, noe manikeerne lyktes bare delvis med. – Til å begynne med fikk Mani misjonere fritt i Iran og Mesopotamia, men han ble senere kastet i fengsel og døde der. Da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, ble manikeismen forbudt og tilhengerne regnet som de verste kjettere. Religionens tyngdepunkt ble forskjøvet østover. I det uiguriske kongedømmet Kocho ble manikeismen statsreligion i 762, sier Einar Thomassen.

Man vet at et manikeisk tempel i Sør-Kina var i bruk på 1400-tallet. Men der slutter alle spor etter Manis verdensreligion.

Einar Thomassen har redigert Manikeiske skrifter og skrevet det innledende essayet. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen og Prods Oktor Skjærvø.