“Det var en lys dag, det var lysere enn på lenge, det blåste, i marka lå det snø, men ikke ved fjorden, det som kom hadde smelta. Jeg satt bakerst i bussen med lærveska mi i fanget på vei ned fra Bjølsen mot sentrum og følte meg forventningsfull, men ikke glad. Jeg tenkte, det må ha vært noen fine dager de siste månedene, det siste halve året, dager jeg tross alt var tilfreds med situasjonen jeg befant meg i eller i hvert fall forholdt meg til den med stoisk ro. Kanskje var denne en av de dagene, bare at jeg ikke lenger visste hvordan jeg skulle måle dem, måle hva imot hvilke størrelser, hvilke andre dager. Men jeg så ikke jentene så ofte nå. Skulle jeg sammenlikne, måtte dét også med. Og det måtte vel veie tungt, jeg forsto ikke annet. Jeg kjente ingen ro”. For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted. Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flyttet til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger. Vigdis, eldstedatteren, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest. “Menn i min situasjon” er en øm og skånselløs skildring av et liv i oppløsning.