“Fra første side – ja, fra første setning – er Myten om Sisyfos en tekst som griper fatt i leseren med et dødsens alvor. Slik verkets undertittel angir, dreier det seg om et “essay om det absurde”, men vi er her like fjernt fra den essayistisk slentrende småpludring som fra det fagfilosofiske essayets uforpliktende skrivebordsøvelser. I Myten om Sisyfos tenkes det så å si ved avgrunnens rand

Fra Hall Bjørnstads innledende essay til Myten om Sisyfos

Sisyfos elsket livet høyt, trosset gudene og ble dermed dømt til et uendelig og nyttesløst arbeid; å rulle en stein opp på et fjell for deretter å se den trille ned igjen. I følge Camus er ikke livet absurd i seg selv, det er først når mennesket føler seg fremmed i sine omgivelser og ikke klarer å skape mening i sin tilværelse at livet blir absurd. Slik kretser Camus rundt døden, det absurde og håpet. For Camus mener at Sisyfos opplever små øyeblikk av håp, til tross for at han er fanget i et evigvarende, meningsløst arbeide. Det er klarsynet og bevisstheten om sin egen skjebne som gjør Sisyfos “større enn sin skjebne […] sterkere enn sin stein”.

Myten om Sysifos er et både gripende og intellektuelt stimulerende essay, der man kan lese de første sporene til den humanismen Camus ukuelig representerte, både i sitt forfatterskap og som forkjemper for menneskerettighetene. Det er en nøkkel til hans senere verk, men også til å forstå den form for eksistensialisme, etikk og intellektuelle tilnærming til livet han stod for.

Albert Camus (1913-60) opplevde i løpet av sitt korte liv flere dramatiske omveltninger, både på det personlige plan og i verden rundt ham for øvrig. Han ble født i Algerie, og faren døde som soldat i Frankrike ett år senere. En oppvekst i ekstrem fattigdom med en mor som var hørselshemmet og analfabet, hindret ikke den unge Camus i å hevde seg på skolen, og i 1930 avla han eksamen i filosofi ved universitetet i Algerie.

Camus er først og fremst kjent for romanen Den fremmede (1942), koblingen til fransk eksistensialisme og Jean Paul Sartre, samt for å ha mottatt Nobelprisen i litteratur i 1957. Selv om han ble regnet som en av de sentrale franske intellektuelle, kom han flere ganger på kant med dem. Camus opererte alltid alene, og hans opphold i Paris kan også oppfattes som hans eksil. Som algerier i Frankrike var han en fremmed, samtidig som han følte seg hjemme der. Under den annen verdenskrig var han redaktør for motstandsgruppen Combats avis, en jobb han beholdt utover krigens slutt. Hele tiden jobbet han med manuskripter, skrev essays og artikler, og publiserte romaner og skuespill. På 50-tallet engasjerte han seg i arbeidet for menneskerettighetene, og spesielt opprøret mot kolonimakten Frankrike i Algerie preget ham de siste årene. Camus døde i en bilulykke i 1960, noe han ironisk nok tidligere hadde omtalt som “den minst meningsfulle måten å dø på”.