Nobelprisen i litteratur ble i 1946 tildelt Hermann Hesse “for hans inspirerte skrivekunst som på en dristig og gjennomtrengende måte eksemplifiserer de klassiske humanistiske idealene, samtidig som det er framført med stor stilsikkerhet”. Steppeulven (1927) er kanskje Hesses mest nyskapende roman, en psykologisk studie av en femtiårings krise, som belyser en hel generasjons nevrose i tiden etter første verdenskrig. Beskrivelsen av den moderne dikteren og “steppeulven” Harry Hallers forhold til samtidens mekaniserte verden, viser til tidens egen sykdom. I Harry Haller-skikkelsen blir den smertefulle motsetningen mellom legeme og ånd, mellom drift og tanke gjort levende. Men Hesse viser også at det over “steppeulven” og hans vanskeligheter finnes en annen høyere og uforgjengelig verden. Hermann Hesse (1877.1962) var født i Sør-Tyskland, men flyttet i 1914 til Bern og ble sveitsisk statsborger i 1923. I 1911 besøkte han India, og han skulle etter dette føle seg mer tiltrukket av Østens mystikk enn av Vestens materialisme. Denne fascinasjonen ligger nedfelt i de fleste verkene hans, som f.eks. Siddhartha, Narsiss og Gullmunn og Glassperlespillet