Beskrivelse

• Å skrive med mordernes språk – les intervju med Aharon Appelfeld

Paul Celan vokste opp i Czernowitz, en liten by som på den tiden lå i Romania. Her ble det snakket jiddisch, ukrainsk, rumensk, fransk og selvsagt tysk, og som sekulær jøde gikk Celan først på hebraisk grunnskole, deretter på rumensk gymnas. Han snakket en rekke språk flytende, men regnet tysk som morsmålet. Familien oppfattet seg i første rekke som europeere, de sluttet opp om opplysningstanken, den europeiske levemåten og tysk kultur og litteratur.

Sivilisasjon og ondskap
Desto hardere ble slaget da moren og faren hans ble hentet, og holocaust begynte å tre fram i all sin grusomhet. Faren døde senere av tyfus, og moren ble skutt. Paul selv unnslapp i første omgang fordi han var på besøk hos en kamerat, men han ble senere innhentet til straffarbeid. Jan Erik Vold omtaler Paul Celan som jødeutryddelsens dikter. Han fikk sin skjebne så ettertrykkelig preget av Det tredje rikets gjennomsystematiserte og vitenskapelige jødeutryddelse at han brukte resten av livet sitt på å prøve å forstå det uforståelige.

Morsmål og identitet
«Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz,» er den tyske filosofen Theodor Adorno kjent for å ha uttalt. For Paul Celan sto tysk språk og kultur for sivilisasjon og framskritt, og morsmålet er en sentral del av ens identitet. Hvordan var det mulig å forene det elskede morsmålet med mordernes språk og historie? Ytterst få forfattere skriver på noe annet enn sitt morsmål – blant de kjente er Joseph Conrad, Samuel Beckett og våre dagers Kader Abdolah – og Paul Celan satt dermed tilbake med en følelse av å være ranet for alt: For sine foreldre, sin framtid og sitt elskede språk.

Dødsfuge i verdensklasse
Celans nattsvarte fortvilelse skinner gjennom i nesten alle diktene. Likevel er de usedvanlig vakker og besnærende lesning – mange har påpekt at de kanskje egner seg best for intuitiv lesning, som man tar inn et vakkert bilde eller et inntagende musikkstykke. Hans «Dødsfuge» kommer for ettertida til å bli stående som et sentralt verk i etterkrigstidas litteratur, og et ruvende minnesmerke over menneskehetens verste sider, men også som en påle i etterkrigstidas litteratur.

OSPETRE, i mørket blinker løvet ditt hvitt.
Min mors hår ble aldri hvitt.

Løvetann, Ukraina er så grønt.
Min blonde mor kom ikke hjem.

Regnsky, nøler du ved kilden?
Min stille mor gråter for alle.

Runde stjerne, du slynger den gylne sløyfen.
Min mors hjerte ble såret av bly.

Eikedør, hvem løftet deg av hengslene?
Min milde mor kan ikke komme.