«En stormdag kommer en dame til Edvard Munch i Åsgårdstrand med et brev fra Drøbak: Den kvinne som har elsket deg over alt på jorden har ikke lenge igjen. Hun ber om å få se deg før hun går bort. Munch kom seg den stormfulle dagen over til Drøbak i en fart. Der ligger hun i et værelse, sortkledd på en hvit seng, med utslått hår. En felles venn tar imot ham der inne og sier: Se hvor stor hun er i døden. Rystet inn i sjelen av denne tragedie i sine av tragedier hjemsøkte omgivelser hvisker Munch til henne at alt skal bli godt, bare hun vil bli frisk igjen. Og det ble hun da, i samme minuttet.»

Slik skildrer Christian Gierløff den melodramatiske episoden som utspilte seg høsten 1902, og som noen dager senere førte til at den samme kvinnen, Tulla Larsen, trakk av en revolver og skadet Munch i hånden.

Stort mere vet man ikke om Tulla Larsen og hennes kjærlighetsforhold til vår store maler. Men sikkert er det at det her dreier seg om et skjebneforhold som gikk langt dypere og var mer inngripende for dem begge enn hva kunsthistorikerne til denne dag har forstått. Forholdet mellom de to har hittil vært ensidig belyst og aldri til Tullas fordel. Hun blir gjerne fremstillet som en masete overklassekvinne som ikke lot Munch være i fred.

Det stoff som professor dr. med. Jens Dedichen fremlegger i denne boken – blant annet Tulla Larsens brev til Munch og delvis hans utkast til svar, vil nok rette opp det noe skjeve bildet. Dedichen kjente Tulla Larsen, og han er gift med hennes stedatter. Han skulle således ha de beste forutsetninger til å utfylle bildet av Tulla Larsen, som fikk slik betydning for vår store maler. Tulla Larsen var selv grafiker, og flere av hennes raderinger er gjengitt i boken.