Robert Pinget (1919-1997) har vært regnet som en av de viktigste representantene for den franske nyromanen, sammen med blant andre Robbe-Grillet, Sarraute og Simon.

Men dette originale forfatterskapet, som teller et tredvetalls romaner og skuespill, utmerker seg særlig ved en helt unik sensitivitet for talerspråket. Pinget har karakterisert sin kunst som et forsøk på å gjenskape det muntlige slik det faktisk oppfattes, som en vedvarende strøm av overhørte samtalebrokker, gjentagelser, talemåter og avbrutte setninger.

Pingets bøker om slitt litterære alter ego Herr Drømme utgjør hovedtyngden i den siste delen av forfatterskapet, og kan leses som et slags forfatterens oppgjør med seg selv. Herr Drømme er pensjonert og har trukket seg mer eller mindre tilbake fra det sosiale liv. Han lever sitt liv gjennom sine notisbøker, hvor han samler aforismelignende innsikter som det å skrive, i tillegg til små beretninger om sitt liv.

Særlig i Herr Drømme fra 1982 får denne rammefortellingen en fremtredende plass, og boken får dermed en etisk side som går utover det rent litterære. Med en underfundig humor og en vennlig ironi tar Pinget opp helt allmennmenneskelige problemer knyttet til alderdommen: det fysiske fallet, glemselen, ensomheten og egoismen.