Beskrivelse

Opprinnelig hadde Sundt fått forskningsmidler til å skrive om tatere, som han kom i kontakt med gjennom sitt virke som lærer ved Christiania tukthus. Med tiden ble forskningsprosjektet utvidet, og i årene mellom 1848 og 1869 undersøkte han taternes, og etter hvert også den generelle allmuens, livsvilkår. Han ble en reisende forsker, som oppsøkte og snakket med folk der de levde og arbeidet.

I løpet av de årene han fikk midler til å forske, publiserte han en rekke avhandlinger, hvor Om sædeligheds-tilstanden i Norge er den fjerde av seksten. Sundt kombinerte samfunnsforskning med folkeopplysning, og i Om sædeligheds-tilstanden i Norge fokuserer han blant annet på fødselstall, antall vielser, uekte barn og det han selv kaller «det andstødelige og farlige i skikken for tjenestefolkene».

Man kan også spore nasjonalromantikeren hos Sundt, da han forsøker å kartlegge det spesifikt norske gjennom for eksempel byggekultur, seder og skikker i bygdene. «Eilert Sundts lov», om variasjoner i fødselskullene med visse mellomrom, gjorde Sundt til en internasjonalt anerkjent samfunnsviter, og førte til at flere av bøkene hans ble oversatt til engelsk.

«Antagelig er det som mentalitetshistoriker at Eilert Sundt er minst påaktet. Hans studie av ‘folkelivet, navnlig det lavere folkeliv’ er et skattkammer for alle som kjenner et begjær etter fortellinger om, ikke bare hvordan folk og elite i Norge for hundre og femti år siden levde og døde, men også hvilke tenkemåter og forestillinger de hadde.»
Bodil Stenseth i det innledende essayet til Om sædeligheds-tilstanden i Norge

Den norske samfunnsviteren og teologen Eilert Sundt (1817-1875) ble født inn i en stor søskenflokk i Farsund. Han vokste opp under enkle kår, og etter noe skolegang underviste han seg selv da han var mellom 12 og 14 år gammel. Senere ble han sendt til en slektning, kapellanen i Lyngdal, før han begynte på latinskolen i Stavanger i 1832.

Som 18-åring ble han tatt opp som student i Kristiania, og tok teologisk eksamen i 1846. Da han var for radikal for det teologiske fakultetet, fikk han ikke innfridd sin søknad om stipendium, og var nødt til å finne en annen levevei. Allerede som ung mann hadde han fattet interesse for historie, kultur og samfunnsmessige forhold. I 1849 ble han tilsatt som forsker under Kirkedepartementet, og fikk i de neste årene anledning til å forske på det som opptok ham mest. Mellom 1851 og 1869 mottok han ekstraordinært stipend fra Stortinget. Det er i kraft av hans unike stilling som samfunnsforsker at han i dag regnes som grunnleggeren av faget sosiologi i Norge. Han stiftet Oslo Arbeidersamfund i 1864, var redaktør i Folkevennen i årene 1857-66 og virket som sogneprest i Eidsvoll fra 1870.

Historiker og forfatter Bodil Stenseth har skrevet det innledende essayet til Om sædeligheds-tilstanden i Norge.