Beskrivelse

Innvielse

En mystisk-biografisk fortelling og åndelig selvbiografi om den gammelegyptiske, store innvielsen og om reinkarnasjonens lover

Lengselen er den største kraft i menneskenes sjel

«Dit menneskets lengsel trekker det, der vil det også reinkarnere seg.»

Av Kari Kahrs

I sitt jordiske liv var Elisabeth Haich en søkende sjel. Hun lette etter en dypere mening med livet på jorden. Hun kunne ikke forstå at vi blir født, gjennomlever en mer eller mindre vanskelig barndom og ungdom, blir voksne, etablerer oss og setter nye barn til verden bare for at det hele skal gjenta seg i et tilsynelatende uendelig kretsløp. Hvilken hensikt hadde alt dette? Var det å avle stadig nye slektsledd den eneste meningen med livet? Det kunne ikke være mulig at livet på jorden var så meningsløst! Bak denne tilsynelatende uendelige kjeden av fødsel og død måtte det skjule seg en dypere mening.

Elisabeth begynte å søke overalt hvor det kunne være mulig å finne svar, i bøker, i gamle skrifter og hos mennesker hun antok måtte vite noe om livets og dødens hemmeligheter. Hun holdt øyne og ører åpne, og studerte en mengde skrifter, både eldre og nyere. Hun fulgte sin intuisjon, og ble ledet til vise personer både hjemme og i fremmede land. Hun møtte mange som hjalp henne videre i hennes søken etter meningen med livet, og befant seg etter hvert på veien som ledet tilbake til livet i fortidens Egypt og innvielsen til prestinne.

Læremesteren

Den historiske personen Ptahhotep var byråd og Faraos rådgiver for 4500 år siden, i det gamle Egypt. Lærde mener at det var Ptahhotep som skrev historiens aller første bok – Ptahhoteps maksimer, skrevet som råd til folket basert på grunnleggende prinsipper i egyptisk visdom og litteratur som stammet fra gudinnen Maat, symbolet på kosmisk orden og samfunnsmessig harmoni. Ptahhoteps grav ble oppdaget i et gravkammer i Sakkara-pyramiden. Etter hva historikere kan forstå, må Ptahhotep ha vært en aktiv herre med et rikt liv. Og altså med en niese og disippel som vandret videre i form av Elisabeth Haich.

Alle har sin egen vei

«Jeget ble og blir aldri født, bare legemet fødes», skriver Elisabeth Haich. Selvet er fullkomment, en utvikling i det er derfor ikke mulig. Bare legemet kan utvikle seg for å bli i stand til å åpenbare stadig høyere svingninger, stadig høyere frekvenser av selvet. Denne utviklingen må selv det mest fullkomne legeme gjennomgå. Alt handler om nivåer. Et legemes tilblivelse er en kjedereaksjon, og når kjedereaksjonen først er påbegynt, gjennomgår legemet forskjellige stadier. Denne loven, sier Elisabeth Haich, kan ingen ting som er materialisert unndra seg. Parallelt med legemets utvikling og forandring forandrer også bevissthetstilstanden seg. Hvert menneske har sin egen vei som fører til fullstendig selverkjennelse. Hva som skjer, er ikke viktig. Det som betyr noe, er hvilke erfaringer man kan trekke av det som skjer. Veiene er utallige, men de fører til samme mål.

Instinktiv yoga

I likhet med barn i vår tid likte vesle Elisabeth å turne i husker og ringer og trapeser, og hjemme forsøkte hun seg gjerne på alle de kunstene hun hadde sett på sirkus. I tillegg inntok hun ofte de merkeligste kroppsstillinger. Dette gjorde hun helt instinktivt, hun kjente bare at det var godt å gjøre dem. Hun fikk høre at veloppdragne piker satt pent på stolen sin og at de verken sto på hodet eller bøyde lemmene i umulige stillinger, men for Elisabeth falt kroppsstillingene helt naturlig. De lå henne i blodet.

Familien fikk besøk av en mann fra det fjerne Østen, og han kunne fortelle at barnet utførte typiske yogaøvelser. Selv visste hun ikke engang hva yoga var. Først mye senere, da erindringene våknet i henne og hun begynte å forstå flere andre såkalt uforståelige ting i livet sitt, husket hun hva denne mannen hadde sagt. Det gikk opp for henne at hun hadde inntatt disse stillingene av gammel vane, fordi hun i mange år hadde måttet utføre dem daglig i templet. De var minner om øvelser hun hadde trent på under ledelse av Mentuptah, en neofytt, en kandidat til innvielse. Noen Elisabeth Haich beskriver som «Guds sønner» som hadde flyktet fra Egypt til andre verdensdeler, brakte yoga med seg til India, der store mestere i kunsten har tatt vare på dette systemet til vår tid. Øvelsene gjenspeilet Elisabeth Haichs fortid, men samtidig også fremtiden hennes: Som voksen startet hun yogaskole og underviste i disse øvelsene som viste seg å være svært godt egnet til å fremme legemlig og sjelelig utvikling.

Virkeliggjøre vår egen guddommelighet

Innvielse kan betraktes som en innføring i kunsten å virkeliggjøre det guddommelige i oss selv og erkjenne det ukjente. På et tidspunkt innså Elisabeth Haich atalle de begivenhetene hun opplevde i livet sitt som Elisabeth, hadde hun allerede opplevd under den store innvielsen i pyramiden for flere tusen år siden. Den gang lå disse begivenhetene i dypet av sjelen som ubevisste, latente energier – som rene årsaker. For, sier hun, alt som skjer her på jorden, er virkeliggjøringen av en fullstendig, fullbyrdet årsak, som på det åndelige nivået venter på å bli materialisert.

Når man er i stand til bevisst å nå det selvets dyp der denne energien venter på sin virkeliggjørelse, opplever man årsaken samtidig med virkningen – fremtiden – som fullstendiggjort nåtid. Alt i vårt livs nåtid, alt det som skjer med oss, er ikke annet enn anledninger til å bestå innvielsesprøver. De indre spenningene som våre tanker, ord og gjerninger gjennom evigheter av år har skapt og som er nedlagt i oss, og som er årsaken til vår skjebne og vår fremtid, må vi løse og befri oss fra. I den grad vi blir oss disse spenningene bevisst og lever dem ut, befrir vi vår menneskelige bevissthet som er bundet og innskrenket av disse energiene, og vi kan identifisere denne bevisstheten med det sanne guddommelige selvet som venter bak hver personlige «ego»-følelse. Vi identifiserer oss med Gud. Det, sier Elisabeth Haich, er innvielse.