Beskrivelse

Babettes gjestebud

Karen Blixen (1885‒1962) vokste opp på herregården Rungstedlund ved Øresundskysten. I 1907 fikk hun et par noveller på trykk i et tidsskrift, men samlingen Seven Gothic Tales var nok hennes egentlige debut. I 1914 giftet Karen Blixen seg med fetteren, den svenske baron von Blixen-Fineche. Ekteparet flyttet til en kaffefarm i øst-Afrika, men paret ble skilt, og Karen Blixen bestyrte farmen alene i ti år, helt til hun ble tvunget til å reise hjem til Danmark igjen. Først da startet hun sitt store forfatterskap. Den afrikanske Farm kom i 1937, deretter samlingen Vinter-Eventyr (1942), Sidste Fortællinger og Skæbneanekdoter (1957-58).

Håkon Bleken (f. 1929) er en av våre mest markante samtidskunstnere. Han debuterte på Høstutstillingen i 1951, har stilt ut bildene sine i flere sentrale gallerier, har hatt flere store separatutstillinger og betydelige utsmykningsoppgaver. Han er innkjøpt av Nasjonalmuseet, Henie-Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnley Museet og Kunsthalle zu Kiel, for å nevne noen få. Kunstneren har også gjennomført store illustrasjonsoppgaver, bl.a. Henrik Ibsens Hedda Gabler, Kjartan Fløgstads Dalen Portland, Arne Garborgs Haugtussa og Kjell Askildsens Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten, våren 2007. I 1990 ble Håkon Bleken slått til ridder av 1ste klasse, St. Olavs Orden.

Utdrag fra Babettes gjestebud, oversatt av Inger Hagerup
De gamle brødrene og søstrene slapp hverandres hender og ble stille da Babettes rødhårete hjelpeånd slo opp døren til spisestuen, og gjestene gikk langsomt over terskelen. Men det var en velsignet stillhet, for i ånden gikk de ennå hånd i hånd, og der sang de ennå høyt.
Babette hadde satt en rekke lys nedover langs midten av bordet, og de små, klare flammene skinte på de svarte frakkene og kjolene og på den enslige skarlagenrøde uniformen og ga gjenskinn i fuktige øyne.
General Löwenhielm så Martines ansikt i lysskjæret, som den gang de skiltes for tretti år siden. Hvilke spor kunne tretti års liv i Berlevågs ubevegelige lille verden sette i et kvinneansikt? Det gylne håret hadde striper av sølv, den blomsterskjære pannen var langsomt stivnet til alabast. Men hvor klar og edel var ikke denne pannen, øynene rolig tillitsfulle og munnen så søt og ren som om et tankeløst ord aldri hadde banet seg vei over disse leppene.
Da alle hadde satt seg, ba den eldste i menigheten bordbønnen med prestens egne ord:

“Må mitt brød i dag mitt legem nære,
må mitt legem sjelens tjener være,
må min sjel gå fremad, Gud til ære.”

Ordet brød minte gjestene, som satt med de gamle hodene bøyd over sine foldede hender, at de hadde lovet ikke å nevne dette emnet med ett ord. Nå fornyet og forsterket de løftet i sine hjerter: De ville ikke engang skjenke det en eneste tanke. De var gått til bords for å innta et måltid, det samme hadde man gjort ved bryllupet i Kana. Og hadde ikke Herrens kraft valgt å åpenbare seg der like fullt og helt som noe annet sted, åpenbarte det seg ikke til og med i selve drikkevarene?