Beskrivelse

I samtiden var parodiske prekener en yndet sjanger, og det ble preket både på folkelige tilstelninger og i bøker. I denne boken er det Dårskapens gudinne som taler til sine «allernådigste» tilhørere, innbilske og forfengelige ektemenn, skuespillere, billedkunstnere og forfattere.

De er dårer, de også. Boken er en hyllest til dumheten, samtidig som den retter en krass brodd mot kirken, paven, kardinaler og biskopers hang til pomp og prakt. Boken kom ut i mange opplag i løpet av forfatterens levetid.

Dårskapens lovtale er oversatt av Trygve Sparre og har et innledende essay av Jon Haarberg.

Erasmus Roterodamus (som egentlig het Geert Geertz) ble født i Rotterdam i 1466 (antas det), og var et såkalt uektefødt barn. Han var korgutt i Utrecth og augustinermunk i Steyn ved Gouda. Han viste tidlig interesse for gresk og romersk litteratur og fikk studere i Paris, der han ble sterkt influert av humanismens nye lære. Det var her han påbegynte sitt produktive forfatterskap. Senere flyttet han mye rundt i Europa og bodde blant annet i Oxford, Cambridge, Brüssel, Freiburg og Basel.

Erasmus var en bitende kritiker av den etablerte kirken og av skolastisk teologi og følte en sterk uvilje mot klosterlivet. Hans to første verker, Adagia (1500) og Enchiridion militis christiani (“En kristen soldats håndbok”, 1502), gjorde ham svært populær i Europa.  Også Dårskapens lovtale ble lest med stor glede av tidens lærde.

Erasmus Roterodamus regnes som den mest leste forfatteren i Europa på denne tiden og fikk stadig tilbud om å bli både kardinal og professor. Men renessansetidens største kristne humanist ville være fri til å skrive. Alt han skrev, skrev han på latin.