Beskrivelse

«Den som har en sann idé, vet samtidig at han har en sann idé,
og kan ikke tvile på sakens sannhet […]
Sannhet er kriterium for seg selv og for det usanne.»
Fra Etikk av Baruch de Spinoza

Spinozas hovedverk er Etikk fra 1674 som i tråd med formen i Euklids Elementer framstiller etikken på geometrisk vis. Med aksiomer, definisjoner og logiske slutninger søker Spinoza å belyse alt det vi mennesker har behov for å vite om sannhet og lykke. Selv mente han at han ikke nødvendigvis hadde funnet den beste filosofien, men en sann en.

Spinozas lære er en form for monisme, i den forstand at han forholder seg kun til én virkelighet, kalt Gud (Deus), Substansen eller Naturen. Gud og naturen er to sider av samme sak, hevder Spinoza, en metafysisk substans som ligger som selvforklarende basis for all virkelighet. Denne substansen har en uendelig rekke attributter hvorav kun to er tilgjengelige for mennesket; utstrekning og tenkning.

Mennesket blir hos Spinoza et av Guds mange «uttrykk», eller en «tilstand hos Gud». Men denne virkelighetsoppfatningen innskrenker ikke menneskets frihet, snarere tvert i mot. Det er vår streben etter å overvinne alt det som hindrer oss i å virkeliggjøre vår natur og det som sperrer oss inne, som er det guddommelige i oss.

Baruch de Spinoza (1632-1677), rasjonalist og religionsfilosof, er regnet som den fremste moderne eksponenten av panteismen. Han ble født inn i en spansk-portugisisk jødisk familie i Amsterdam, og kom tidlig på kant med det jødiske samfunnet. Den etablerte judaismen virket fremmed for ham, han søkte noe annet og fant gjenklang for sine tanker først og fremst i Thomas Hobbes’ og René Descartes’ verker.

Som 24-åring ble han utstøtt fra det jødiske samfunnet av rabbinerne, som også sørget for at han ble tvunget i eksil, vekk fra Amsterdam. I fem år levde han i utkanten av bygrensene mens han skrev på det som skulle bli hans første filosofiske verk: Kort traktat om Gud, mennesket og dets lykke. To senere verk ble også påbegynt i denne perioden, men Spinozas filosofi kommer best til uttrykk i hans hovedverk Etikk fra 1674, som ble utgitt posthumt.

Spinoza kjempet hele livet for friheten til å kunne tenke og virke fritt som menneske og filosof. Han takket nei til en stilling som professor i filosofi ved universitetet i Heidelberg av frykt for de bånd teologene kunne ilegge ham. Han avslo også en livspensjon fra Ludvig den 14. fordi betingelsen var at han måtte dedikere et av sine verk til den franske kongen. Han døde av tuberkolose i 1677, bare 44 år gammel.

«Spinozas desperasjon drev ham til en nitid reformulering av en rekke sentrale temaer i så vel filosofi som datidens generelle menneskesyn og samfunnsforståelse, en reformulering som øyeblikkelig ble stemplet som ateisme og umoral. Hans tenkning har satt definitive spor i vår moderne måte å se verden og menneskets grunnleggende vilkår på.»
Ragnar Næss i det innledende essayet til Etikk