Beskrivelse

Verdensbiblioteket – bok 10

Tjeneren Jacques er utvilsomt hovedpersonen i Fatalisten Jacques og herren hans. Han ble kneblet som liten for at han skulle holde tyst i et hjem preget av stillhet. Følgelig er han knapt til å stoppe kjeften på som voksen. Dette kunne vært plagsomt for hans tilhørere, hadde det ikke vært for at han er et absolutt fortellergeni. Og vi blir like skuffet som herren hans når Jacques stadig blir avbrutt i fortellingene sine, det være seg av en sår hals, eller av en røverbande. Dette er Don Quijote krysset med Tristram Shandy – to snodige figurer til hest, på vei mot et ukjent mål, i en roman hvor fortellergleden og digresjonen står i høysetet. Over disse to narraktige, men elskelige figurene vokter en like narraktig romanforteller, som stadig refser leseren når han maser om detaljer. Fatalisten Jacques er en fest av en leseropplevelse som merkelig nok har vært oversett her til lands.

BOK NR 9 I VERDENSBIBLIOTEKET
Denis Diderot
Fatalisten Jacques og herren hans
Oversatt av Henning Hagerup

Fatalisme som river i lattermusklene

«Fordi det står skrevet der oppe», er Jacques’ forklaring på alt som hender ham og de mange andre snodige karakterene som dukker opp i romanen underveis. Står det skrevet der oppe at han skal bli overfalt av banditter og rundstjålet, så er det meningen at han skal det. Jacques er fatalist – han tror at alt er forutbestemt. På tross av dette utviser han en beundringsverdig handlekraft, og får seg og herren sin både inn i og ut av de villeste situasjoner. Opplysningsfilosofen Denis Diderot er kjent for sitt arbeid med Den store franske encyklopedien på 1700-tallet, men demonstrerer i Fatalisten Jacques og herren hans en sprek og spøkefull holdning til både litteratur og filosofi, og en vilje til å strekke romangenren til bristepunktet. Fortellerens avbrytelser og påminnelser om at litteratur kun er løgn, er så mange at man kan spørre om dette i det hele tatt kan kalles en roman?

Intervju med Solveig Schult Ulriksen
om Fatalisten Jacques og herren hans
Av Siss Vik

Solveig Schult Ulriksen (1940) er førsteamanuensis ved Klassisk og romansk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har særlig arbeidet med fransk 1700-tall, litteratur og teater, og spesielt Diderot, som er en stor favoritt. Hun har skrevet artikler om hans forfatterskap og også oversatt Diderots Paradoks om skuespilleren.

Det tar noen sider å bli vant til fortellerstilen i Fatalisten Jacques og herren hans, for vi må forholde oss til en uvanlig påtrengende forteller som stadig avbryter sin egen fortelling om Jacques og herren hans, og som krangler ofte og gjerne med leseren sin. De samme avbrytelsene skjer også i Jacques’ fortellinger. Herren vil at tjeneren skal fortelle ham om sin forelskelse, men blir stadig opphengt i detaljer og avbryter tjeneren for å få ting forklart – i tillegg til alle de ytre forstyrrelsene. Inne i fortellingene til Jacques dukker det stadig opp nye småfortellinger, så hele boken er som en kinesisk eske av historier, som det stadig veksles mellom. Men når man først har vent seg til formen, er det en besettende bok som egner seg like godt til lesning i korte biter på bussen som til sammenhengende lesning. Uansett hvordan den nytes, vil den helt sikkert hjelpe på humøret!

– Jeg ble veldig overrasket da jeg begynte på Fatalisten Jacques og herren hans, for jeg hadde trodd at en bok skrevet av en opplysningsfilosof og encyklopedist skulle være veldig opplysende og ganske kjedelig?

– Ja, det er mange som tror det. Bildet som formidles av opplysningstidens filosofer og forfattere som Diderot, Voltaire, Montesquieu og Rousseau, er altfor enkelt. Man innbiller seg at de var tørre og rasjonalistiske typer, men det stemmer slett ikke på Diderot i hvert fall, selv om også han kritiserte samfunnet de levde i. Diderot ble jo fengslet for de radikale ideene han uttrykte i filosofiske tekster. Men du finner humor også i Encyklopedien, som Diderot så på som sitt livsverk, i det finurlige systemet av kryssreferanser. Dersom du slår opp et begrep som de visste de ville bli gransket spesielt for av Kirken, for eksempel «nåde», er de påpasselige med ikke å støte noen, men så henviser de til andre artikler hvor de sier hva de egentlig mener. Encyklopedien var sin tids Pax leksikon!

– Men er Diderot bare en spøkefugl? Opplysningsfilosofene hadde vel også et svært rasjonalistisk og opplysende prosjekt?

– De hadde tiltro til den menneskelige fornuft og var overbevist om at opplysning og kunnskap gjør mennesket bedre og bringer verden fremover. Men en fransk forfatter har sagt om Diderot at hans fornuft er en «brennende fornuft». Dette paradokset impliserer engasjement, energi og indignasjon på én gang. Georg Johannesen sier i et dikt: «Innerst i hjertet har jeg min forstand». Det passer også godt på Diderot, synes jeg.

– Boken er gjennomsyret av skrive- og fortellerglede og et usedvanlig lekent vidd. Denis Diderot virker som en fyr man gjerne skulle vært på fest med?

– Ja, jeg er nesten forelsket i ham! Jeg har flere bilder av ham på kontoret mitt. Jeg leste Fatalisten Jacques da jeg tok hovedfag, og det var en åpenbaring og en fest og en fryd. Jeg har lest den mange ganger siden, og foreleser over den med jevne mellomrom når jeg har behov for oppmuntring i livet. Det går en frigjørende latter gjennom hele boken. Mye av det Diderot skriver virker terapeutisk!

– Iblandet de spøkefulle påfunnene ligger det også en del kritikk av religion og gammeldags moral. Er boken filosofi eller underholdning?

– Den er begge deler. Fatalisten Jacques har blitt karakterisert som «et moralfilosofisk underholdningsnummer av klasse». Den er både folkelig og filosofisk. Det er virkelig underholdning av klasse.

– Kjartan Fløgstad sa om bok nummer 7 i Verdensbiblioteket, Tristram Shandy, at den ikke var helt i samme klasse som Don Quijote fordi den manglet den tragiske dimensjonen til Cervantes’ roman. Hva med Fatalisten Jacques, som helt klart er et nytt skudd på denne stammen av genresprengende romaner?

– Boken har kanskje ingen tragisk dimensjon, men den mangler verken alvor eller dybde. Jacques sier et sted til herren sin: «Vi går i natten under det som står skrevet der oppe, like tåpelige i våre ønsker, i vår glede og i vår pine.» Mange vil synes det er et dystert syn. Det ligger et filosofisk livssyn i romanen som kalles materialisme. Det går ut på at det bare finnes én substans. Man anser verden som én materiell enhet og skiller ikke mellom kropp og sjel hos menneskene.

– Det høres ganske reduserende ut for hva et menneske er?

– Materialistene ser mennesket som et sammensatt vesen, som har grunntrekk med seg fra fødselen, men som kan forandres gjennom erfaringer, oppdragelse eller kunnskap. Dette kommer Diderot inn på i sine filosofiske skrifter, men også tidvis i denne romanen. Man er det man er, sier Jacques. Jeg kan ikke være noe annet enn meg selv. Han sier at det står skrevet der oppe, men han sier også at det står skrevet «inni meg».

– Fatalismen til Jacques virker noe gammeldags på oss. Samtidig gir uttalelsen hans om at «det står skrevet inni meg» assosiasjoner til moderne genforskning?

– Diderot var enormt opptatt av biologi og fysiologi. Det skal sies at han har en sjelden sans for tingenes kompleksitet og sammensatthet. Også når det gjelder mennesket. Så fatalismen hans virker ikke reduktiv. En av vår tids fremste nevrofysiologer, Gerald Edelman, har skrevet en hel bok om Diderots moderne forståelse av menneskelig bevissthet. Diderot har sans for sammenhengen mellom kropp og sjel. Han hevder at man ikke kan skjønne noe som helst hvis man ikke tar hensyn til det kroppslige. «Det er litt testikler i våre sarteste følelser,» skriver han i et brev.

– Men gjennom hele romanen spøkes det også om Jacques’ menneskesyn. Særlig herren utfordrer Jacques ved å spørre hva som kommer først: handlingen i virkeligheten eller skjebnens diktat. Så vi kan vel ikke ta dette fatalistiske synet helt på alvor?

– Han ironiserer over konsekvensene av dette synet i romanen. Personene i boken handler som om de har fri vilje, men romanen resignerer overfor enkelte av de store spørsmålene. Det filosofiske synet som Diderot ellers sto for, tømmes i romanen for tyngde og alvor. Det er ikke primært et filosofisk skrift, dette! Det ligger likevel en fundamental livsaksept til grunn for romanen.

– Det er ikke så lett å destillere ut ett bestemt grunnsyn i romanen, for mange mennesker får komme til orde med sine ideer, og ingen får absolutt autoritet. Dialogen er viktig for Diderot?

– Diderot har et spørrende intellekt. Han er det motsatte av en autoritær person. Dialogen er en helt nødvendig form for ham, også i de filosofiske tekstene hans. Den gir mulighet for å utprøve ulike standpunkter. Når Diderot var alene, førte han dialog med seg selv.

– Bortsett fra at de to hovedpersonene Jacques og herren går igjen, og at vi stadig kommer tilbake til fortellingen om Jacques’ forelskelse, kan man nesten ikke kalle dette en roman i vanlig forstand. Den sprenges nesten innenfra gjennom alle bifortellingene og avbruddene, i likhet med andre verk som utfordrer romanen som form – Don Quijote og Tristram Shandy. Er dette uttrykk for en forakt for romanformen eller en kjærlighet til den, tror du?

– Fatalisten Jacques utgjør et utfall mot romanene fra den tiden, som enten var usannsynlige eventyrromaner eller kjærlighetsromaner. Det er både et direkte og et indirekte angrep. Det er mange nivåer i teksten. På det øverste nivået har vi fortelleren og leseren. Begge er med i teksten. Leseren er kritisk og utålmodig og vil ha svar på alle spørsmålene sine. Fortelleren nekter å gi ham svarene, og behandler ham med stor arroganse. Det er på dette nivået du finner de fleste ironiske refleksjonene om romanen. Det er både en kritikk av romanen og en romanparodi. Slektskapet til Cervantes er klart. Diderot skriver i et morsomt brev til datteren at han endelig har funnet en metode for å kurere konen for hetetokter og svimmelhet. Han foreskriver daglige doser av Don Quijote, Rabelais og Fatalisten Jacques. Han låner også direkte fra Laurence Sterne – både historien om slaget og kulen i kneet er direkte hentet fra Tristram Shandy. Diderot traff forresten Sterne i Paris, og de brevvekslet.

– Selv om vi får servert tre relativt lange fortellinger som forløper nesten helt uforstyrret, gjør forfatteren ellers sitt beste for at vi ikke skal kunne tro at dette er en virkelig verden. Hvorfor vil Diderot ikke la oss rive med av fortellingens kraft?

– Det Diderot viser i Fatalisten Jacques, er enhver fortellings arbitrære karakter. Det er en episode tidlig i boken som illustrerer dette. Jacques og herren rir av gårde, og møter en bonde med en dame sittende bak på hesten. Hun mister balansen og faller av. Så foreslår fortelleren en hel serie med mulige begivenheter, men ombestemmer seg og sier at dette vil ikke skje, for han har bestemt at det ikke skal skje. Han lar scenen forløpe som i baklengs film og hiver henne opp på hesten igjen, for å demonstrere hvor oppdiktet en litterær fortelling egentlig er. Slike ting gjøres ofte i løpet av teksten. Det reflekterer litteraturen som lek.

– Selv om romanen er lettlest og morsom, er den også ganske krevende. Siden fortellingen stadig blir avbrutt og skifter mellom ulike nivåer, skal man holde tunga rett i munnen for å holde følge visse steder, synes du ikke?

– Fatalisten Jacques krever en oppvakt leser. Men det er noe med at du blir oppvakt etter hvert som du leser boken også! Leseren som opptrer i romanen blir også kvikkere etter hvert, og begynner å arrestere fortelleren, for eksempel når han påstår at han var til stede i et bestemt vertshus, noe han beviselig ikke var! Fatalisten Jacques ble utgitt i sin helhet først lenge etter Diderots død, i 1792, og da på tysk. Til da hadde den bare vært publisert som føljetonger fra 1778-80 i det håndskrevne nyhetsbladet La correspondance littéraire, som hadde 10-12 ulike abonnenter (blant disse var tyske fyrster og prinser, Katarina den store i Russland og Ulrika i Sverige), men ble lest av mange flere, blant annet Goethe. Den ble altså ikke lest sammenhengende før den ble utgitt som roman, og Diderot skrev stadig om på manuskriptet og la til nye ting. Så det er en åpen tekst, skapt for å leses fragmentarisk. Men det skal også sies at forskere som har studert boken nøye, sier at det er en enhet i den likevel. Det ligger en mening bak systemet, som de kaller «et uordensprinsipp».

– En ting jeg ikke skjønner, er hvorfor denne boken er vært en så godt bevart hemmelighet i Norge. Den burde jo virkelig kunne appellere både til litteraturvitere og et bredere publikum, siden den både er innviklet formmessig og samtidig lettlest og morsom?

– Mange syntes nok boken var for radikal og moderne tidligere på 1900-tallet – selv franske kritikere gjorde det. Men nå har vi åpenbart utviklet en smak for denne typen romaner. Jeg opplever at studenter spør: «Hvorfor har ingen fortalt oss om denne boken før?»