Fortellingene om skolen er mange. De rommer observasjoner av en svunnen tid, gamle dannelsesidealer og et klassedelt samfunn. Eller de inngår på forunderlig vis i en fellesarv på tvers av generasjonene: opplevelsen av å lære noe nytt, friminuttets kortvarige lykke eller ulykke, en forgudet «frøken», en skremmende lærer. Skolen som institusjon har selvsagt forandret karakter underveis, både fysisk og innholdsmessig. Den har blitt mer demokratisk, mer inkluderende, med fastere rammer om læreplaner og differensierte krav til så vel undervisning som prestasjoner. Mye av det som karakteriserte skolen «i gamle dager», virker svært fremmed i dag. Denne boken bygger først og fremst på minneoppgaver fra eldre (nedtegnet i 1964, 1981 og 1996), og trekker linjene fra 1750 til 1950. Ørnulf Hodne gir en bred framstilling av skolen slik den fungerte og ble opplevd. Vi får høre om kallsbevisste lærere og uforglemmelige skoletimer, med nærbilder av de enkelte fagene, opplevelser på skoleveien og i friminuttene, festdager og utflukter, vennskap og forelskelser – men også om udugelige og partiske lærere, dårlige læringsmiljøer, brutal mobbing og ydmykende straffemetoder.