«Jeg elsker nordmenn!» sa Reichsführer-SS Heinrich Himmler under sitt besøk i Norge i 1941. Fra 1940 til 1945 brukte hans SS-organisasjon store ressurser for å rekruttere nordmenn til tjeneste som soldater, politifolk og vaktmannskaper. Likevel ble det totale antall norske Waffen-SS-frivillige knapt fem tusen. Til tross for det magre resultatet ga ikke SS opp, men fortsatte ufortrødent krigen ut sine forsøk på å vinne nordmenn for den «storgermanske tanke». Men hvorfor elsket Himmler nordmenn, og hvorfor var SS så interessert i Norge? Og i hvilken grad ble denne «kjærligheten» gjengjeldt? I boken «Himmlers Norge» avdekkes SS’ raseidelogiske idealisering av nordmenn som «praktgermanske» odelsbønder, vikinger og kolonisatorer og hvordan dette formet organisasjonens virksomhet i Norge under okkupasjonen. Himmler var ikke bare interessert i nordmenn som en rasemessig ressurs, men søkte også å utnytte den store makt som avtalen med Terboven hadde gitt ham til å «SS-ifisere» Norge. Boken undersøker hvilke metoder SS’ brukte for å realisere sine ambisjoner i Norge, hvordan de søkte å forme de norske frivillige til lojale «politiske soldater» og i hvilken grad dette lyktes. Rekrutteringen av germanske frivillige til Waffen-SS var ikke bare motivert av militære hensyn, men like mye av ønsket om å bygge opp et lojalt «statsbeskyttelses-korps» som skulle utgjøre ryggraden i det fremtidige Storgermania. SS’ rekruttering av nordmenn knytter på en ny og oppsiktsvekkende måte det norske okkupasjonsregimet til Holocaust og rasekrigen i øst og til Himmlers fremtidsvisjoner om et raserent Europa. «Himmlers Norge» vil gi leseren ett nytt syn på sentrale sider ved okkupasjonshistorien.