Beskrivelse

Jainismen 

En jainmunk kjennes på kosten. Den må han feie bakken med før han setter seg, så han ikke skal komme til å drepe noen levende vesener.

– Jainismen er den religiøse tradisjonen som legger mest vekt på ikkevold, sier Jens Borgland. – Det er en viktig del av jainenes identitet. De nakne mannlige asketene er jainismens mest synlige eksponenter. – Leve som tigger uten eiendeler, rive ut håret sitt, faste, ikke vaske seg, stå i vonde stillinger – det asketiske idealet står sterkt i jainismen. Det anses som den beste livsformen og veien til frelse. Bare slik kan man kvitte seg med karma, erverve perfekt kunnskap, nå oppvåkning og bli fri fra gjenfødselens strøm.

De hellige menn i jainismens religiøse tekster er alle asketer: – Fremstillingene av jainismens historie begynner gjerne med asketen Mahavira. Han er ikke religionsstifter, han var den siste av «jina»-ene, de 24 hellige oppvåknede menn som hadde oppnådd perfekt kunnskap og sluppet fri fra gjenfødelse, forteller Borgland.

– Mahavira levde samtidig med Buddha, rundt 500-tallet før vår tidsregning. Men jainismen er antagelig eldre enn buddhismen. I tidlig buddhistisk litteratur omtales jainismen som en etablert orden.

Om mennene dominerer i litteraturen, er det likevel plass for kvinner blant asketene. – Blant jainene er det flere nonner enn munker, sier Borgland.

Utallige tekster
Jainene er blitt kalt «Indias historiefortellere». – Takket være dem er mye av den indiske folketradisjonen blitt bevart. De henter også stoff fra de store hinduistiske eposene Ramayana og Mahabharata og setter dem inn i et jainistisk rammeverk.

Omfanget av jainenes religiøse litteratur kan karakteriseres med ett ord: Enormt. Enhver tenkelig sjanger er tatt i bruk.
– Kommentarlitteratur, narrativ litteratur – blant annet eventyr – poesi og drama. Jainene har hatt fremtredende filosofer, og de har også en omfattende kanonisk litteratur, sier Borgland.

I Jainismen har Jens Borgland oversatt sentrale kanoniske tekster, blant andre Uttaradhyayanasatra, og stilt dem sammen med ikke-kanoniske tekster som kommenterer de samme sutraene.

– Den kanoniske litteraturen er påfallende lite «litterær», veldig teknisk og repetitiv – med noen hederlige unntak! De ikke-kanoniske er av en helt annen karakter: myter, fabler og fortellinger om guder, gudinner, konger, kjøpmenn og fromme menn og kvinner. Sant å si er noen av fortellingene ikke helt i tråd med «god jainisme». Men de illustrerer poengene for lekfolkene! De aller fleste jainer praktiserer ikke askese. De er «vanlige folk».

– Lekfolkene anses å være på et lavere åndelig stadium, men de er viktige. Sammen med munker og nonner utgjør lekmenn og lekkvinner jainismens «firfoldige forsamling».

Rett tro, rett kunnskap, rett oppførsel – det er jainismens «tre juveler».

– Oppførselen er det viktigste. Kravene til legfolkene er imidlertid ikke så rigide, forteller Borgland. – Vegetarianisme praktiseres riktignok strengt, og ikkevoldsprinsippet viser seg også i yrkene jainene velger. De er stort sett handelsfolk. Uten lekfolkene kunne heller ikke munker og nonner eksistere. Å gi dem mat er et privilegium som gir mye god karma. Det er også lekfolk som driver jainenes forlagsvirksomhet – det gir god karma å spre tekstene, blant annet på Internett.

Påvirket Gandhi
– Jainene betrakter sin tro som en verdensreligion, men først i de senere årene er det etablert jainsamfunn utenfor Indias grenser. Ett finnes i Belgia, der jainene driver diamanthandel. I India står de sterkt i enkelte delstater, ikke minst i Guarjat, der Gandhi vokste opp. Hans ikkevoldsfilosofi var sterkt påvirket av jainismen.

Også blant jainer hersker det uenighet: – Grovt sett kan jainene deles i to grupper, svetambara og digambara, hvorav den første er den største gruppen. Uenigheten gjelder både hva som er korrekt lære og hva som er korrekt oppførsel. I store trekk er gruppene imidlertid enige om doktrinen. De deler også det sykliske historiesynet som kommer frem i de religiøse tekstene.

-Verden er ikke skapt, den har alltid eksistert – den beveger seg fra en veldig god tilstand gjennom seks faser mot en veldig dårlig tilstand, og så oppover igjen. Hver «oppadgående» og «nedadgående» epoke varer rundt 600 millioner år.

Etter Mahavira gikk verden inn i en ny fase. Der befinner den seg nå, i den dårlige fasen. Bare når verden er i en fase som verken er helt god eller helt dårlig, kan mennesket nå oppvåkning og bli fri fra gjenfødsel.

– Ja, det er et tankekors, sier Jens Borgland. – Jainismen er en frelsesreligion som for tiden ikke tilbyr frelse.

Fra Uuttaradhyayanasutra
Oversatt av Jens W. Borgland
«Man skal gjøre troen til ens festning; askese og makt over sansene til boltene i dens port; og tålmodighet til dens solide bymur som – når den voktes trefoldig – er ugjennomtrengelig.

Man skal gjøre ytelse til ens bue; påpasselighet med hvor man trår til dens buestreng; og tilfredshet dens høyeste punkt. Så skal man spenne denne buen med sannhet.

Når man så har knust fiendens rustning – karma – med askesen som ens pil, da blir vismannen krigens seierherre og settes fri fra gjenfødelsens strøm.»