Verdensbiblioeket bok 2

Madame Bovary er en tilsynelatende enkel og tragisk kjærlighetshistorie: Bondejenta Emma elsker å lese storslåtte kjærlighetsromaner om heftige lidenskaper, hun drømmer om et hett og ekstravagant sosietetsliv, men blir i stedet gift med landsbylegen Charles Bovary. Han er en snill og enkel sjel som er tilfreds med livet som det er, han er mer enn fornøyd over å ha fått seg en søt kone. Ekteskapet innfrir ikke akkurat Emmas forventninger. Hun forgår av kjedsomhet, hun tar seg et par elskere, men de forlater henne etter tur når hun blir for pågående. Hun legger seg til et stort forbruk av klær og andre dameartikler, og det hele ender i tragedie når kreditorene blir for pågående. En enkel handling, nesten som en kioskroman. Hva er det likevel med romanen Madame Bovary som gjør den til en av de største i litteraturhistorien?

Intervju med A.S. Byatt om Madame Bovary
Av Alf van der Hagen

Antonia Susan Byatt (f. 1936) har vært forfatter på heltid siden 1983. Før det underviste hun i litteratur ved University Collge i London. Hun er også kjent som en fremragende litteraturkritiker. Byatt ble verdensberømt med romanen Possession: A Romance (1990, norsk oversettelse Besettelse, 1997) som ble tildelt den prestisjefylte Booker-prisen og nå er oversatt til 20 språk. Angels and Insects kom i 1992 (Engler og insekter, 1998), og The Biographer’s Tale i 2000 (Biografens beretning, 2002). Byatt regnes som en av Englands store samtidsforfattere. Et av hennes hovedtemaer er mulighetene for et godt samspill mellom selvstendighet og nærhet i forholdet mellom kvinner og menn. Også som novelleforfatter har hun vunnet høy anerkjennelse.

Madame Bovary er en uforglemmelig bok. Den etterlater dype spor i leseren. På mange måter er det en svært sørgelig, nesten ubehagelig roman. Men når du har lest den, sitter du igjen med en hel visjon av romanens verden, alle dens steder og mennesker, handlinger og følelser. Flaubert har skapt noe stort og vakkert og evigvarende ut av nesten ingenting. Ingen av karakterene slår meg som de mest interessante i verdenslitteraturen. De er helt vanlige mennesker, nærmest uinteressante, og likevel er hele boken et mirakel. Dette er helt og holdent på grunn av Flauberts vidunderlige skrivekunst: Rytmen, detaljene, sprangene, synsvinklene. Boken er hele tiden både komisk og tragisk.

Emma Bovary ser stadig for seg at gresset er grønnere på den andre siden. Hun blir aldri fornøyd med det livet har å by henne. I likhet med Don Quijote – i romanen som Flaubert beundret grenseløst – har hun forlest seg på romantiske romaner. Hvordan vil du karakterisere henne?

Hun er en fantaserende kvinne som lever et drømmeliv skapt av dårlige romaner. Eller for å si det på en annen måte: hun leser gode romaner som om de var dårlige romaner! For hun greier å forvandle enhver roman til en dagdrøm som ene og alene dreier seg om henne selv. Don Quijote hadde jo et oppdrag. Han ville kjempe for sannhet og rettferdighet og høvisk kjærlighet og alt det andre han hadde lest om i bøkene. Når Emma Bovary leser, er hun opptatt av de fantastiske klærne heltinnen har på seg når hun treffer sin elsker, de storslagne ballene som hun går på. Hun drømmer om de lange reisene over havet, fordi hennes liv er begrenset til et lite hus i en liten by på en avsidesliggende sted i Frankrike. Hun leser for å drømme en bevegelse inn i sitt eget liv.

Det gjør vi jo alle sammen. Hva er galt med det?

Slett ingenting. Men hun gjør det på en måte som ikke fører henne noe sted. Mange mennesker har kommet seg ut av små trange liv ved å lese bøker, ta til seg kunnskap, gjøre noe ut av sine muligheter som også kommer andre mennesker til del. Men Emma Bovary har ikke slike ambisjoner. Hun vil heller være Askepott eller Snøhvit.

Litteraturen har gitt henne et begjær som virkeligheten ikke kunne innfri. Ser du henne som et offer for sine egne lengsler?

Hun er først og fremst et offer for sitt eget og ikke minst sine omgivelsers sneversyn.

Likevel har hun handlekraft til å gjøre noe med sin egen situasjon, ta seg en elsker, forandre livet sitt. Hun er ikke tilfreds med de begrensningene som dette småbysamfunnet legger på kvinne midt på 1800-tallet. Ligger det ikke også en kritikk av dette samfunnet i boken?

Ja, fra forfatterens side. Men det forbløffende er at Emma selv aldri tenker kritisk om sitt eget samfunn. Hun er et produkt av det. Hun er fornøyd om hun bare kan havne på solsiden av det. Du kan ikke føle sympati med Emma Bovary før du innser at forfatteren egentlig ikke tillater deg det. Men da kommer også sympatien i strie strømmer. Fordi hun er et offer, ikke en opprører. Når hun for første gang elsker med Rodolphe, hennes andre elsker, føler hun egentlig ingenting før hun kommer hjem, ser seg selv i speilet og utbryter: «Jeg har en elsker! Jeg har en elsker!» Hun definerer seg som en kvinne med en elsker. Dette er noe annet en å være forelsket. Hun er ingen romantisk skikkelse, hun er bare opptatt av romantikk. Dette er tragisk, ikke romantisk. Helt siden jeg skrev det innledende essayet for Verdensbiblioteket har jeg sett Emma Bovary for meg, med den vakre lille kroppen inne i de omhyggelig velstelte klærne, mens hun bare gikk og ventet på at skjebnen skulle knekke nakken på henne! Men denne tragiske historien blir oppveid av at boken er så morsom. Den er komisk og forferdelig tvers igjennom.

Hun føler at mannen hennes står i veien for lykken. Hun vil ut av ensformigheten. Bli beruset av kjærligheten, slik det står i romanene. Men hun gjenfant i utroskapet alle platthetene fra ekteskapet. Flaubert skrev selv at «Madame Bovary må være den første romanen som gjør narr både av helten og heltinnen.» Men samtidig gjør han vel narr av sine egne romantiske oppheng?

Helt opplagt. Mye han hadde skrevet før Madame Bovary var svært romantisk, med heltene plassert i svært så eksotiske omgivelser. Han anstrengte seg for å gjøre noe helt annet i Madame Bovary: Her ville han skrive helt tett innpå et samfunn som han hevdet han verken forsto eller likte, men som han ville tvinge seg til å forstå. Og han klarte virkelig å forstå omgivelsene på en enormt avslørende og gjennomtrengende måte.

Gustave Flaubert utbrøt selv: «Madame Bovary – c’est moi.» Hva mente han med en slik identifikasjon med sin tragiske heltinne?

Hans prosjekt var å skildre en liten verden i en fransk provinsby på en helt objektiv måte, med alle sine plattheter og banaliteter. Så setter han inn en person som finner dette livet uutholdelig. På et dypt nivå følte han selv dette på kroppen. I hans brev kan man se at han levde ut hovedpersonens egne følelser på en intens måte mens han arbeidet på boken. Da han skrev sluttscenen gikk han rundt med arsenikksmak i munnen i flere dager!

Du skriver at dette en post-religiøs roman. Det finnes ingen utveier for personene, intet håp utenfor den snevre virkeligheten her og nå?

Absolutt ingen utvei er vist for Emma. Romanen peker ikke på noe sted som kunne gi henne håp, få henne til å ville gjøre noe for andre mennesker eller føle at det finnes en evighet, en himmel og et helvete. Boken forteller at her og nå er alt som er virkelig. Det fins ingen frelse.

Men Emma prøver å finne frelse gjennom shopping! Hun er en moderne forbruker, hun prøver å fylle livets tomhet med et høyt personlig forbruk…

Det er sant, hun er virkelig en pioner! Jeg vet ikke om noe annet sted i 1800-tallslitteraturen hvor forbruksvarenes forlokkelse er så intenst skildret. Og naturligvis blir hun blir et offer for handelsstanden, og for denne kjøpmannen som hisser henne opp til stadig større forbruk, og høyere gjeld…

Du skriver innledningsvis i ditt essay at det å lese Madame Bovary som ung kvinne var en av de mest skrekkinngytende erfaringer i ditt liv.

Som ung kvinne levde jeg selv i bøkene slik Emma Bovary gjorde. Når du er 17 år gammel er livet helt åpent: det kan enten bli fylt av vakre og spennende ting, eller av absolutt ingenting. Jeg tror mange kvinner har hatt angst for at livet skulle bli nettopp det motsatte av de vakre bøkene: fylt opp av små trivielle ting som å vaske gulvet, gjøre innkjøp og holde middagsselskaper.

Angsten for husarbeid fremfor angsten i kjølvannet av Kafka og Beckett?

Meningsløsheten i det daglige husarbeidet er mye, mye mer skremmende – hvis det blir grundig avslørt i litteraturen – enn meningsløsheten i Mens vi venter på Godot! Og åpenbaringen av meningsløsheten i en post-religiøs verden er første gang skildret av Flaubert. Beckett er jo – tross alt – full av vidunderlig, kosmisk poesi! Flaubert skyr dette, han vil vise deg at en kjole bare er en kjole og et kyss er et kyss og at penger er penger – og når du ikke har noen penger så er arsenikk arsenikk.

Men tror du ikke at det er noe i oss som sier NEI når vi leser denne boken – dette kan ikke være alt det er i livet?

Han vil at vi skal si «nei, dette er ikke alt». Det er derfor han ikke vil at du skal sympatisere for enkelt med Emma. Først ler du av det du leser: Du ser en mektig satiriker som viser hvor små og trivielle disse menneskene er. Men så kan Flaubert avslutte setningen på en måte som får deg til å bryte ut i tårer – eller i det minste sette latteren i halsen – fordi du ser at det han skriver også rammer deg selv. Han har full kontroll med sine virkemidler. Han var en av verdenslitteraturens helt store perfeksjonister, det kunne ta ham en uke å skrive fem linjer, for å få rytmen helt presis, for å få tingene beskrevet på nøyaktig riktig måte. Den eneste moral han trodde på var å skrive godt.

Ville det gått bedre for fru Bovary hvis hun befant seg i året 2002?

Hun ville vært mye lykkeligere hvis hun hadde hatt tv!

Hva ville hun ha sett på?

Hun ville fulgt med på programmer om kjente personligheter, tror du ikke? Celebriteter. Hun ville drømt om kjolene til Prinsesse Diana. Hun hadde vært typen som ville ha grått mer i Dianas begravelse enn i sin egen søsters begravelse. Fordi hun følte at det var en større begivenhet!

Det er infamt sagt!

Jeg tror Flaubert ville sagt det samme i dag. Men la ikke dette få folk fra å lese romanen, for det er helt ekstraordinær bok!

Til slutt Antonia Byatt, hva synes du om et tiltak som Verdensbiblioteket?

En forfatters indre er møblert av bøker vi har lest, og som har fått oss til å forandre vår måte å se verden på. Det er nok derfor så mange har respondert på dette tiltaket. Jeg er virkelig imponert over kvaliteten og bredden i utvalget av forfattere! Bøker blir klassikere fordi de forandrer verden for mange. Hvis de ikke gjør det, så dør de. Alle forfattere kan gi deg ti bøker som er de viktigste for dem. De vil trygle deg om å lese dem. De vil si: «Hvis du ikke har lest Madame Bovary, så skjønner du ikke hva jeg snakker om!»