Viktig kulturarv
I norsk versediktning er folkevisene – eller balladene – noe av det beste som er skapt. Visene har sitt utspring i en muntlig tradisjon og inngikk i sosiale sammenhenger med sang og dans. Hvem som har diktet dem vites ikke. I nasjonsbyggingen i Norge på 1800-tallet fikk visene stor betydning. Det var også i denne perioden at de fleste balladene ble samlet inn og skrevet ned.

Aktuelle viser
I likhet med annen klassisk litteratur viser balladene at tidenes skiftninger ikke har så stor betydning for opplevelsen. I dette utvalget inngår de beste folkevisene, de som kan gjøre sterkest inntrykk på moderne lesere. Visene tar for seg store menneskelige drama, dyp refleksjon over livet – over krig, fred, lojalitet og svik. Her er store konflikter som har med kjærlighet og ekteskap å gjøre – når politiske og sosiale krefter vil hindre at to elskende får hverandre eller når sjalusien melder seg.

Dikt som lyser av egen kraft, med et språk og en stil som gir sterke og varige inntrykk den dag i dag.

Olav Solberg er professor i nordisk litteratur ved Høgskolen i Telemark. Han har arbeidet mye med nordisk ballade- og visetradisjon, og har tidligere gitt ut bøker om blant annet skjemteballader og skillingsviser.

Boka er rikt illustrert med bilder fra norsk folkekunst.

Fra innholdet:
Draumkvedet
Margjit Hjukse
Olav Liljekrans
Olav og Kari
Bendik og Årolilja
Den vonde stemori
Knut i borg
Hemnarsverdet

Kvinnemordaren

Svein Nordmann han tener i kongens gård,
– for den som er graven under lide.
I nie vintrar og eitt år.
– For der belar Svein Nordmann langt nordanfor bergan.

Han tener ikkje for anna løn,
Enn for henne Gullbjørg, ho var så skjøn.

«Høyrer du Gullbjørg, eg talar til deg,
lyster du ikkje fylgje av lande med meg?»

«Jau, eg skulle av lande meg deg,
dersom eg visste du ikkje ville svike meg!»

Gullbjørg ho samlar sitt gull i skrin,
Svein Nordmann han salar ut gangaren sin.

Då dei kom seg i rosenlund,
ville Svein Nordmann kvile ei stund.

«Høyrer du Svein Nordmann, kva eg seier deg,
kva vil du med den grefti du hev´ grave opp her?»

«For min folen så er ho for trong,
men for min kjærast er ho passe lang!»

Lenge stod Gullbjørg, ho tenkte med seg:
«Kan ikkje dei runene hjelpe meg?»

«Femten jomfruer dei hev eg hatt,
og alle dei hev eg i gravi lagt.»

«Femten riddarar hev bela til meg,
alle hev eg lyska, men ikkje deg!»

«Ja, du må gjerne lyske meg,
når du ikkje i svevnen vil svike meg!»

Svein Nordmann han la seg i Gullbjørgs fang,
Så sov han den svevnen så passe lang.

Gullbjørg tok opp si raudegullsnor,
Den batt ho kring Svein Nordmanns fot.

Gullbjørg tok opp sine raudegullband,
Dei batt ho kring Svein Nordmanns hond.

«Statt opp Svein Nordmann, no vekkjer eg deg,
eg vil kje i svevnen svike deg!»

«Høyrer du Gullbjørg kva eg seier deg,
kvi hev e du sett dine gullband på meg?»

Gullbjørg ho sin kniven drog,
Ho sette han i Svein Nordmanns hjarterot.

«Gullbjørg, Gullbjørg, du stiller din kniv,
no hev du svike mitt unge liv!»

«No ligg e du for hauk og ramn,
men enno ber eg mitt jomfrunamn.

No ligg e du og renner blod,
men enno gjeng eg ei jomfru god!»

Så la ho han ned i si eiga grav,
– for den som er graven under lide.
så reid ho heim der ho kom ifrå.
– For der belar Svein Nordmann langt nordanfor bergan.

Skrekkballaden om kvinnemorderen fins i mange former, norske og utenlandske. Motivet går igjen i eventyret om ridder Blåskjegg, blant annet utgitt av brødrene Grimm, hos Asbjørnsen og Moe heter eventyret «Kjæresten i skogen».