Beskrivelse

Om samfunnspakten, det politiske hovedverket til Jean-Jacques Rousseau, ble forbudt i Rousseaus egen fødeby Genève – ironisk nok, fordi den opprinnelig ble skrevet som en visjonær reform nettopp av byens høyt utviklede lokaldemokrati. I moderne tid hevdes det at så vel Castro som Mao i sin revolusjonære ungdom fant inspirasjon hos Rousseau. Det gjør under enhver omstendighet ikke den politiske røsten fra 1700-tallet mindre interessant.

Jean-Jacques Rousseau representerer en tradisjon og et ideal som etterlyses i dagens hjemlige kulturdebatt. På besnærende vis makter Rousseau å binde tanken om individets frihet sammen med forestillingen om samfunnets nødvendige kollektive inngrep i den sosiale og mellommenneskelige hverdag.

Samfunnspakten er en demokratisk kontrakt – inngått mellom frie selvstendige mennesker. Pakten baseres på «allmennviljen» – et sentralt begrep i Rousseaus tenkning. Når individet slutter seg til allmennviljen, skapes et vern mot særinteressenes tilfeldige spill. Dermed blir allmennviljens rolle i samfunnet tilsvarende den rolle naturlovene har i verden for øvrig. Allmennviljen representerer et høyere etisk nivå enn viljen til det enkelte menneske, som trenger en sosial arena for å sprenge egoismen og egenkjærligheten.

Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) var en av de mest sentrale litterære og ideologiske inspiratorer for den franske revolusjon. Han ga avgjørende føringer i den politiske debatt, og hans politiske hovedverk Om samfunnspakten ble lest, kommentert og diskutert av de revolusjonære helter. Han var også en av samtidens fremste skjønnlitterære forfattere. Hans dikteriske hovedverker – kjærlighetsromanen Julie, eller den nye Héloise og oppdragelsesskriftet Emile ble århundrets desiderte bestselgere, og de gir på sin måte avgjørende innsikt i Rousseaus måte å tenke på.

Jean-Jacques Rousseau levde et mangfoldig liv. Han var innom ulike livssyn og ulike yrkeskarrierer. Hans skrifter ble tiljublet, utskjelt og forbudt. Forfatterskapet ble til nærmest ved en tilfeldighet. Han oppdaget en prisoppgave utlyst av Akademiet i Dijon, fikk en visjon, og i en sinnstilstand som kunne minne om ekstase, skrev han i 1750 Discours sur les Sciences et les Arts (Avhandling om vitenskap og kunst). Han kritiserte samtidens fremskrittstro, vant hele prisoppgaven, og var med ett berømt.

Alt han senere skrev hadde noe av det samme særpreget; skjønnlitteratur så vel som faglig/politiske avhandlinger var hele tiden preget av hans temperamentsfulle skrivekunst, omtalt som «hjertets sanselige tenkning». I alle sine år levde han selv i spenningsfeltet mellom individets frihetstrang og fellesskapets nødvendige regulerings-mekanismer og lovverk. Etter hans død utkom skriftene Bekjennelser og Den ensomme vandrers drømmerier. Personlig og dyptpløyende skapte han gjennom disse verkene et språk og en tenkemåte som ble folkelesning i det revolusjonspregede Frankrike på slutten av 1700-tallet, og som satte spor i den europeiske kultur helt fram til vår egen tid.

Litteraturhistorikere har kalt ham «følsomhetens klassiker». En spennende – og sjelden – karakteristikk av en politisk tenker.