Romanen utkom første gang i 1932 og blir regnet som Celines (1894-1961) hovedverk. Bokens jeg, den underlige Bardamu, går fra den ene rystende opplevelsen til den andre. Over skildringene hviler et uvirkelig skjær. Boken blir en eventyrlig pikareskroman i svart, der mennesker og ting endevendes og fordreies slik at vrangsiden – som kanskje allikevel er den rette – kommer ut. Celine brukte et vell av selvbiografiske elementer fra en omtumlet tilværelse som soldat, reisende i Afrika, lege for fattige i Paris og ansatt ved Folkeforbundet.