Beskrivelse

Slegten fra 1814 – studier over norsk embedsmandskultur i klassicismens tidsalder 1814-1840, er et verk som «har sin rot i den kulturhistoriske utstilling i Kristiania 1901», som Carl W. Schnitler selv skrev i forordet til verket. Schnitler var tilknyttet utstillingen på Norsk folkemuseum, og han påpekte at den var en begivenhet for norsk historieskriving.

Slegten fra 1814 var egentlig planlagt som et verk i to bind, men han rakk kun å fullføre og publisere første del av verket, det som omhandler «det klassiske formideal», før sin død. Det andre bindet skulle omhandle «det rationalistiske livs- og samfunds-syn». Det er likevel ikke et ufullendt verk vi har foran oss. Schnitlers fordypning i slekten fra 1814 favner over en hel generasjon. Gjennom dette pionerarbeidet systematiserte han et enormt materiale; deriblant møbelkunst, portrett- og landskapsmalerier, hage- og kirkegårdskunst og arkitektur. Videre maktet han å vise hvordan økonomiske og politiske forhold preget de ulike kulturuttrykkene i denne spesielle historiske brytningstiden som Norge befant seg i. De tallrike illustrasjonene gjør også Slegten fra 1814 til en variert, spennende og leseverdig bok.

Den norske kunsthistorikeren Carl Wille Schnitler (1879-1926) ble født inn i en prestefamilie i det som i dag er Kongsvinger. Schnitler stammet fra gamle presteslekter på både mors- og farssiden, og faren, Hans Peter Schnitler, var sogneprest i Hedmark. Carl W. tok examen artium som 17-åring ved Kristiania katedralskole, og begynte deretter å studere ved universitetet, hvor han fullførte sin filologiske embetseksamen i 1904. Han var tidlig interessert i kunst og malte selv, men etter hvert ble han mer opptatt av kunst- og kulturhistorie. Da han var i begynnelsen av 20-årene, deltok han i arbeidet med en stor kulturhistorisk utstilling på Bygdøy, og det materialet som ble frambrakt her, skulle han komme til å jobbe med i mange år framover. Tidlig på 1900-tallet virket Schnitler som kunstanmelder i Aftenposten, som lærer og som assistent ved Universitetets etnografiske museum. I 1911 fikk han et universitetsstipendium i kunsthistorie, og fra 1918 fungerte han som bestyrer av den kunsthistoriske undervisningssamlingen. Tre år senere ble han utnevnt til professor.

Schnitler var primært opptatt av den norske kunstens historie, og verkene hans er preget av samtidens «nasjonsbygging». Fra 1910 og fram til sin død skrev han en rekke kunst- og kulturhistoriske verker, hvorav Slegten fra 1814 regnes som hans mest sentrale.