Beskrivelse

Store forventninger (Great Expectations,1860-1861), omsetter Charles Dickens sin skarpe observasjonsevne av sosial urett og hykleri til en medrivende skildring av foreldreløse Pips møter med medmenneskelighet og iskaldt snobberi, en ferd mellom skjebnene i et fattigslig barndomshjem, i Miss Havishams forlorne stuer og mellomklasselivet i storbyen. I skildringen av Pips modningsprosess henter Dickens fram det beste i sin portrettkunst, samtidig som han bruker hele sin fortellerevne til å bygge en uforglemmelig miljø- og samfunnsskildring.

Navnet, i sin sterkt forkortede form, er alt Pip har igjen etter sine foreldre da vi første gang møter ham i Store forventninger. Et skrekkinnjagende møte på en kirkegård i Kents myrlandskap åpner beretningen om Pips vandring gjennom livet. Vi følger ham fra barndommen hos en meget håndfast søster og hennes enkle og underkuede, men tvers igjennom hjertegode, ektefelle, gjennom et liv der han en stund lever høyt på midlene fra en mystisk, ukjent velgjører og fram til den store personlige krisen som snur opp med på alle hans store forventninger om et liv fylt av suksess, velstand og kjærlighet.

UTDRAG FRA JOHN IRVINGS ETTERORD TIL STORE FORVENTNINGER:
Store forventninger var den første romanen jeg leste som fikk meg til å ønske at jeg selv hadde skrevet den; det var den romanen som ga meg lyst til å skrive romaner, og nærmere bestemt til å gripe en leser slik jeg selv var blitt grepet av den. Jeg tror Store forventninger har den beste, mest fullkomment utarbeidede intrige av alle engelskspråklige romaner; samtidig er det en bok som aldri lar seg avlede fra sitt forsett om å røre leseren til latter og gråt. Men det er flere ting ved denne romanen som enkelte ikke liker – og spesielt er det én ting som de ikke liker ved Dickens generelt. Her kommer det som står høyest på listen over alt det de ikke liker: en roman av Charles Dickens har som formål å tale til leseren gjennom følelsene, ikke gjennom intellektet; og det er ved følelsenes hjelp Dickens vil forme leseren syn på samfunnet. Dickens er ingen analytiker, hans forfatterskap er ikke analytisk – selv om det kan være pedagogisk. Han har en genial evne til å skildre; han kan skildre en ting så levende – og med en slik suggestiv kraft – at ingen kan se på den tingen med samme øyne igjen.

Fantasi og virkelighet
Enda Dickens’ egen kontakt med samfunnets skyggesider innskrenket seg til noen kortvarige barndomsopplevelser, var dette likevel noe som stadig forfulgte ham: det nedverdigende synet av faren i gjeldsfengselet i Marshalsea; de tre månedene han selv (elleve år gammel) måtte arbeide med å klebe etiketter i et skosvertelager ved Hungerford Stairs; og familiens stadige flytting fra sted til sted som følge av farens økonomiske problemer – spesielt da han var ni år gammel og måtte flytte til et tarveligere husvære i Chatham; og kort tid etter da han måtte forlate sin barndoms by. «Jeg syntes at livet var mer lurvete enn jeg hadde ventet,» skrev han. Men fantasien hans skrantet aldri; i David Copperfield skrev han (om sitt liv som bokorm på loftsværelset i St. Mary’s Place i Chatham): «Jeg har vært Tom Jones (en Tom Jones i gutteklær, en harmløs skapning)». Han hadde vært Don Quijote også – og alle de enda mindre virkelighetsnære heltene i samtidens viktorianske eventyr.

I Store forventninger blir Chatham gjenskapt i detalj slik stedet hadde vært i Dickens’ barndom – gravene på kirkegården som han kunne se fra loftsværelset sitt, det svarte fangeskipet, «lik en djevelsk Noas ark», som han så ligge mørk og truende ute på reden hver gang han rodde ned Medway-elven til utløpet i Themsen; det var også der han fikk se sine første straffanger, landskapet i Store forventninger er for en stor del hentet fra Chatham: det tåkegrå myrlandet, disen over elven; og forbildet for vertshuset Blue Boar var like i nærheten, i Rochester, og huset til onkel Pumblechooks befant seg også der, og Satis House, hvor Miss Havisham bor. Når han gikk sammen med sin far fra Gravesend til Rochester, pleide de gjerne å stanse et sted i Kent hvor de kunne se en herregård ved enden av en bakke på to-tre kilometer; herregården het Gad’s Hill, og hans far forsikret ham at hvis han arbeidet hardt, kunne han saktens komme til å bo der en vakker dag. I betraktning av forholdene familien levde under i Chatham, kan det ikke ha vært lett for vesle Charles å tro på dette, men han skulle komme til å bo der en vakker dag – de siste tolv årene av sitt liv; han skrev Store forventninger der, og han døde der. Lesere som synes Dickens fantasi er altfor virkelighetsfjern, skulle ta en titt på hans liv.

Intens indignasjon og storartet komikk
Pip er et av Dickens’ mange foreldreløse barn, men han er ikke så uskyldig som Oliver Twist og ikke så sympatisk som David Copperfield. Han er ikke bare en ung mann med urealistiske forventninger; han er en bortskjemt unge som legger seg til en overlegen opptreden som kunne sømme seg for en fin herre (uten at han har gjort seg fortjent til en slik posisjon), mens han samtidig ser ned på de enkle kårene han kom fra, og føler seg forlegen når han er sammen med mennesker som står over ham sosialt. Pip er en snobb. «Det usleste av alt er å skamme seg over hjemmet sitt,» må han innrømme; men da han drar av sted til London for å nyte godt av sin ukjente velgjørers disposisjoner, øser han «litervis med nedlatenhet ut over alle i byen».

Dickens’ spesielle talent ligger i hans evne til umiddelbart å gjøre en situasjon både rørende og komisk på en gang – og dessuten ladet med hans intense indignasjon, hans avdekking av samfunnets skyggesider. Og likevel har den største risikoen Dickens tar, lite å gjøre med hans samfunnskritikk. Det han frykter minst av alt, er sentimentalitet – vrede, lidenskap, det å blotte seg følelsesmessig og psykologisk; han er ikke opptatt av å beskytte seg selv, han er aldri forsiktig. Mens vi i vår tids postmodernistiske klima legger slik vekt på den språklige ferdigheten – det subtile, det utsøkte – har vi kanskje gjort romanen til noe så raffinert at den har mistet sin sjel. Dickens ville ha gjort mer narr av dagens elitister og minimalister enn av Mr. Pumblechook og Mrs. Jellyby. Han var romanenes konge i det århundret som frembrakte skoleeksemplene på romanformen.

Enda Dickens’ egen kontakt med samfunnets skyggesider innskrenket seg til noen kortvarige barndomsopplevelser, var dette likevel noe som stadig forfulgte ham: det nedverdigende synet av faren i gjeldsfengselet i Marshalsea; de tre månedene han selv (elleve år gammel) måtte arbeide med å klebe etiketter i et skosvertelager ved Hungerford Stairs; og familiens stadige flytting fra sted til sted som følge av farens økonomiske problemer – spesielt da han var ni år gammel og måtte flytte til et tarveligere husvære i Chatham; og kort tid etter da han måtte forlate sin barndoms by. «Jeg syntes at livet var mer lurvete enn jeg hadde ventet,» skrev han. Men fantasien hans skrantet aldri; i David Copperfield skrev han (om sitt liv som bokorm på loftsværelset i St. Mary’s Place i Chatham): «Jeg har vært Tom Jones (en Tom Jones i gutteklær, en harmløs skapning)». Han hadde vært Don Quijote også – og alle de enda mindre virkelighetsnære heltene i samtidens viktorianske eventyr.

I Store forventninger blir Chatham gjenskapt i detalj slik stedet hadde vært i Dickens’ barndom – gravene på kirkegården som han kunne se fra loftsværelset sitt, det svarte fangeskipet, «lik en djevelsk Noas ark», som han så ligge mørk og truende ute på reden hver gang han rodde ned Medway-elven til utløpet i Themsen; det var også der han fikk se sine første straffanger, landskapet i Store forventninger er for en stor del hentet fra Chatham: det tåkegrå myrlandet, disen over elven; og forbildet for vertshuset Blue Boar var like i nærheten, i Rochester, og huset til onkel Pumblechooks befant seg også der, og Satis House, hvor Miss Havisham bor. Når han gikk sammen med sin far fra Gravesend til Rochester, pleide de gjerne å stanse et sted i Kent hvor de kunne se en herregård ved enden av en bakke på to-tre kilometer; herregården het Gad’s Hill, og hans far forsikret ham at hvis han arbeidet hardt, kunne han saktens komme til å bo der en vakker dag. I betraktning av forholdene familien levde under i Chatham, kan det ikke ha vært lett for vesle Charles å tro på dette, men han skulle komme til å bo der en vakker dag – de siste tolv årene av sitt liv; han skrev Store forventninger der, og han døde der. Lesere som synes Dickens fantasi er altfor virkelighetsfjern, skulle ta en titt på hans liv.

Intens indignasjon og storartet komikk
Pip er et av Dickens’ mange foreldreløse barn, men han er ikke så uskyldig som Oliver Twist og ikke så sympatisk som David Copperfield. Han er ikke bare en ung mann med urealistiske forventninger; han er en bortskjemt unge som legger seg til en overlegen opptreden som kunne sømme seg for en fin herre (uten at han har gjort seg fortjent til en slik posisjon), mens han samtidig ser ned på de enkle kårene han kom fra, og føler seg forlegen når han er sammen med mennesker som står over ham sosialt. Pip er en snobb. «Det usleste av alt er å skamme seg over hjemmet sitt,» må han innrømme; men da han drar av sted til London for å nyte godt av sin ukjente velgjørers disposisjoner, øser han «litervis med nedlatenhet ut over alle i byen».

Dickens’ spesielle talent ligger i hans evne til umiddelbart å gjøre en situasjon både rørende og komisk på en gang – og dessuten ladet med hans intense indignasjon, hans avdekking av samfunnets skyggesider. Og likevel har den største risikoen Dickens tar, lite å gjøre med hans samfunnskritikk. Det han frykter minst av alt, er sentimentalitet – vrede, lidenskap, det å blotte seg følelsesmessig og psykologisk; han er ikke opptatt av å beskytte seg selv, han er aldri forsiktig. Mens vi i vår tids postmodernistiske klima legger slik vekt på den språklige ferdigheten – det subtile, det utsøkte – har vi kanskje gjort romanen til noe så raffinert at den har mistet sin sjel. Dickens ville ha gjort mer narr av dagens elitister og minimalister enn av Mr. Pumblechook og Mrs. Jellyby. Han var romanenes konge i det århundret som frembrakte skoleeksemplene på romanformen.

Dickens mestret det komiske – både lavkomikk og høykomikk – og han mestret det melodramatiske. Han sløste raust med skildringer, med atmosfæren omkring det hele – og med det taktile, med hver eneste detalj som var egnet til å skremme, eller som kunne føles like inn i margen. Dette var noen av hans sterkeste sider som forfatter, og hvis det også fantes svakheter, kan de lettere finnes i avslutningen av hans bøker enn i begynnelsen eller midtpartiet. Mot slutten ønsket han å kunne tilgi som en god kristen. Fiender tar hverandre i hånden (eller gifter seg!); ethvert foreldreløst barn finner en familie.

Skarp iakttager
Men Dickens var langtfra bare en fantasifull og forskrudd skaper av usannsynlige skikkelser og situasjoner; han var en nådeløst skarp iakttager av virkelige ofre for samfunnsforholdene i samtiden; han oppsøkte dem som led, mennesker som tilsynelatende var blitt hjemsøkt av skjebnen eller uskadeliggjort av sine omgivelser – ikke slike mennesker som fylt av selvgodhet sto på trygg avstand fra tidens katastrofer, men mennesker som sto ansikt til ansikt med eller på kanten av disse katastrofene. Og Dickens skammet seg overhodet ikke over å skrive til sine lesere. Han skjenner på dem, han lokker dem, han sjokkerer dem; han gir dem bløtkakekomikk og moralprekener. Hans mål var å trenge gjennom de forherdede hjerter, og han eide ikke skam når det gjaldt å nå dette målet; han godsnakket med sitt publikum; han skjenket dem mange og store gleder slik at de også skulle holde øynene åpne og ikke vende blikket bort fra hans mer groteske visjoner, fra hans nesten uavbrutte moralske indignasjon.

Både frodigheten i språket når Dickens ønsker å være frodig, og knappheten hans når han ganske enkelt ønsker at vi skal følge ham i fortellingen, viser hvordan han hele tiden har leserne i tankene. Det var først ganske sent i livet at han begynte å lese opp offentlig, men likevel er språket gjennomgående utformet for å kunne leses høyt – bruken av gjentagelser, av faste omkved; de fyldige, detaljerte beskrivelsene som aldri mangler når en ny skikkelse eller et nytt sted blir introdusert.

Da Dickens var ferdig med sin første versjon av Store forventninger, var timeglasset allerede i ferd med å renne ut for ham, han var allerede utslitt. Han skulle bare komme til å skrive en roman til (Vår felles venn, 1864-65); Edwin Droods mysterium ble aldri fullført. Han hadde arbeidet hele dagen på denne siste boken da han om kvelden fikk slag. Her er den siste setningen han skrev: «De kalde gravkamrene fra århundrer tilbake blir varme; og pletter av sollys piler inn i bygningens dystreste marmorkroker lik flagrende vinger.» Etterpå forsøkte han å skrive noen brev; i et av dem siterte han broder Laurentius’ advarende ord til Romeo: «Så voldsom en lykke får en voldsom slutt.» Kanskje lå det en forutanelse i dette; i romanene sine hadde han en utpreget sans for forutanelser.

John Winslow Irving er født i Exeter, New Hampshire i 1942. Han debuterte med romanen Setting Free the Bears i 1968, og han har siden skrevet suksessromaner som Garps bok, Hotell New Hampshire, Siderhusreglene, En bønn for Owen Meany og Enke for et år. Irving studerte ved Universitetet i Pittsburgh og ved Institutt for europeiske studier i Wien, en by som ofte dukker opp i bøkene hans. Senere har han undervist i engelsk litteratur sammen med blant andre Kurt Vonnegut. Romaner som Garps bok, Hotell New Hampshire og Siderhusreglene er blitt filmatisert. John Irving er bosatt i Toronto og Vermont.
Artikkelen utdraget er hentet fra, er tidligere publisert i 1986 og på norsk i Pension Grillparzer, Gyldendal 1993.