Beskrivelse

Talmud tekster i utvalg – verdens hellige skrifter

Hvordan skal man leve som jøde? I Talmud, jødedommens viktigste skriftsamling etter Den hebraiske bibelen, felles ingen dommer. Tekstene er snarere en samtale mellom jødiske lærde på tvers av århundrene om hvordan Guds ord – Mosebøkene – skal forstås og etterleves.

Tekst: Tove Valmot

Talmud, en hjørnestein i jødisk kultur og tenkemåte, ligner ingen andre religiøse verk. Det inneholder muntlig overleverte tolkninger og kommentarer til Tora (Mosebøkene), samlet mellom ca. år 400 f.v.t. og ca. år 600 e.v.t. Senere er andre kommentarer kommet til for å gjøre tekstenes budskap mer forståelig for ettertiden.

– I Talmud finnes ingen svar med to streker under. Det er heller ikke hensikten. Poenget er å utforske og forklare grunnteksten, Tora, og de 613 budene den inneholder. Denne muntlige overleveringen danner grunnlaget for halakha, «veien» eller «stien», det som utgjør jødisk praksis. Heller enn å gi svar bidrar Talmud til å gjøre leseren delaktig, skjerpet og reflektert, sier rabbiner og religionshistoriker Lynn Feinberg, som med utgivelsen i Verdens Hellige Skrifter for første gang kan presentere et utvalg fra Talmud på norsk.

Mange stemmer
– Å lese Talmud er å tre inn i en egen verden der lineær logikk må vike. Her finnes alt fra sivil- og strafferett, praktiske råd, fortellinger og visdomsord til historiske hendelser og beretninger om personer. Tekstene gir både overblikk og går helt ned i detaljene. De er ikke kronologiske, snarere presenteres en problemstilling som så belyses av flere lærde fra ulike tider på forskjellige måter, gjennom en fortelling, lignelse eller bibelsitat.

På mange måter er det et demokratisk verk: – Flere stemmer skal bli hørt! Her trekkes ingenting fra, det bygges bare på! sier Lynn Feinberg. – Tekstene danner grunnlaget for videre tolkning den dag i dag.

Oppsettet på en bokside i Talmud er illustrerende: I midten den kortfattede teksten fra Mishna, selve grunnstammen i den muntlige overleveringen skrevet på hebraisk, og nedenfor Gemara, den utdypende kommentaren som søker å vise måten teksten i Mishna er blitt til på, skrevet på arameisk. Inn mot bokryggen er en kolonne for Rashis (den franske Rabbi Salomon Itzchak, 1040-1050) forklarende kommentarer, mot ytterkanten Tosafot («tilføyelser»), kommentarer fra Rashis barnebarn og medelever. I margene andres kommentarer, og dessuten en rekke kryssreferanser.

– Helt siden Talmud ble trykt mellom 1520 og1523 i Venezia, består verket ikke bare av Mishna og Gemara, men også av Rashi og Tosafot. Disse to kommentarene en helt uatskillelig del av studiet av Talmud, forteller Lynn Feinberg.

Demokratisering
Skiftende overherredømme, ødeleggelsene av tempelet, eksil, indre stridigheter: – De historiske begivenhetene som førte til at Talmud ble skrevet ned mellom år 200 og frem til rundt år 600, er en viktig del av verkets tilblivelse. Dette var i en tid da forutsetningene som læren først bygget på, et liv knyttet til jordbruket i landet Israel og prestenes daglige offertjeneste ved Jerusalems tempel, ble radikalt endret. Da kong Nebukadnesar ødela tempelet i 586 f.v.t., ble den jødiske befolkningen tvangsflyttet til Babylon, og de første diasporasamfunn oppsto. Jødene kunne etter hvert vende tilbake, tempelet ble bygget opp igjen, men mange forble i Babylon.

– På 400-tallet f.v.t. begynner en demokratisering av religionen. Tilliten til prestene var utslitt. Den store forsamlingen, en gruppe skriftlærde som etter hvert kommer til å danne en ny middelklasse, kopierer og utreder skriftene. Omtrent på samme tid som Israel blir en romersk provins (65 f.v.t.), trer fariseerne frem med radikale og nyskapende utlegninger.

Fariseerne blir forløperne for Talmuds rabbinere. – Med Talmud skapes en helt ny kultur, der bønn og læring er de grunnleggende elementene i gudstilbedelsen. Verket danner fundamentet i rabbinsk jødedom, som har vært gjeldende fra tempelet i Jerusalem ble destruert av romerne i år 70 og frem til i dag. Talmud gir grunnlaget for hvordan jødene kan fortsette å leve et liv der Gud og Tora er i sentrum, selv uten samlende tempel og uten felles land. Det er betegnende at det finnes to versjoner av Talmud. Den eldste ble nedtegnet i Jerusalem, den andre i Babylonia – og det er den babylonske som i all hovedsak brukes i dag, ifølge Lynn Feinberg, som har oversatt tekster fra begge.

Skulle ikke skrives ned
Talmud kalles «den muntlige Tora»: – I jødisk tradisjon heter det at det helt fra Moses tid er blitt formidlet en muntlig forklaring på hvordan den skriftlige læren skulle tolkes og etterleves. Den skulle ikke skrives ned, men tilpasses skiftende omstendigheter, forteller Lynn Feinberg.

– Etter hvert som jødenes leveforhold endret seg radikalt, så man seg etter hvert nødt til å samle denne muntlige overleveringen i skriftlig form. Men muntlig overlevering er fremdeles virksomt i formidling av jødedommen i dag.