Med et innledende essay av José SaramagoEn uhørt estetiker
Uroens bok åpner med en henvendelse til leseren der en sørgmodig forteller benekter at han har noe å si oss: «Jeg gir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. (…) Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og deg som er ingen.» Likevel har denne melankolikeren Bernardo Soares valgt å tale til oss gjennom 425 fragmenter som brer seg over 450 sider i en manisk, feberhet og poetisk monolog. Selvopptatt, og samtidig selvutslettende, utforsker fortelleren sitt sjelsliv, sin hverdag på kontoret, sin lengsel etter kjærlighet, men også sin redsel for kjødet og verden utenfor vinduet. Hovedpersonen i Uroens bok har vendt seg vekk fra samfunnet og bekjent seg fullt og helt til litteraturen. Har vi så noe å lære av en innadvendt, selvopptatt kontorist?Intervju med Christian Rugstad om Uroens bok
Av Siss VikChristian Rugstad, født 1955 i Oslo, arbeider som skjønnlitterær oversetter (Jose Saramago, Fernando Pessoa, Julio Cortazar, Ramon del Valle-Inclan, Enrique Vila-Matas) og har skrevet om litteratur og populærmusikk i en rekke aviser og tidsskrifter. Han har vunnet flere priser for sine oversettelser.Siden Uroens bok er en såpass spesiell bok, tror jeg vi må begynne med å klare litt opp i noen helt enkle premisser, Christian Rugstad. Allerede i spørsmålet om hvem som er forfatteren støter vi på komplikasjoner. For Fernando Pessoa selv ville sagt at det ikke er ham selv, men en viss Bernardo Soares, som har forfattet Uroens bok. Hvem er det da egentlig som har skrevet denne besynderlige boken?Mye av det Fernando Pessoa skrev, skrev han under det han selv kalte heteronymer. Et heteronym er mer omfangsrikt enn et pseudonym, for det rommer ikke bare et navn, men en personlighet og en biografi. Han skapte over hundre i alt, men det er tre som er viktigere enn alle de andre: Alberto Caeiro, Ricardo Reis og Álvaro de Campos. Alle disse er svært forskjellige som typer, og det hendte at Pessoa spilte dem ut mot hverandre. Pessoa selv kalte «Bernardo Soares» for et halvheteronym – «en svakt forkrøplet utgave av min egen personlighet.» I Uroens bok leser for eksempel forfatteren et dikt av Alberto Caeiro, og liker det han leser.Så var det sjangeren. Det er en merkelig bok, dette. Jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle den: roman, filosofisk undersøkelse eller dagboknotater?At den er litt vanskelig å kategorisere, skyldes dels den originale måten den ble unnfanget på. Etter Pessoas død i 1935 fant man en stor Amerika-koffert hjemme hos ham full av notater og fragmenter, skrevet på lapper og servietter – over 27 000 fragmenter. En del av disse var ment å inngå i en samling med prosastykker som skulle hete Uroens bok. Det vet vi fra et brev Pessoa skrev til en venn. Den boken vi har i dag er satt sammen av disse fragmentene, men det er flere ulike måter å gjøre både utvalget og sammensetningen på. Ingen sitter på noen fasit her. Men den norske utgaven er basert på den portugisiske utgaven fra forlaget Ática fra 1982, som er blitt en autoritativ utgave.Når stiftet du selv bekjentskap med Uroens bok?Først da jeg oversatte den til norsk, faktisk. Den eksisterte jo ikke i min studietid i noen utgave, for manuskriptene ble først utgitt som én bok i 1982. Pessoa var først og fremst kjent som poet før Uroens bok. Han skrev innen flere forskjellige genre, men hans posisjon innen portugisisk litteratur stammer først og fremst fra diktene hans. Fra å være en portugisisk hemmelighet, har Pessoa vunnet internasjonalt ry de siste 15-20 årene, kanskje først og fremst på grunn av nettopp Uroens bok. Den amerikanske litteraturviteren Harold Bloom har til og med innlemmet den i sin liste over den vestlige litterære kanon.Det er altså en skjellsettende, men også ganske eksentrisk, bok. Har den påvirket andre forfattere?

Nei, ikke i den forstand at den har avfødt andre og lignende verker. Uroens bok er unik i europeisk 1900-talls litteratur. Du kan ikke ape etter en slik bok, så jeg vil ikke si at den har hatt innflytelse på andre enn leserne. Det er en bok som sakte har arbeidet seg utover geografisk. Først ble den plukket opp av et fransk forlag, så ble den oversatt til spansk, og så har den vandret langsomt videre nordover via Tyskland og til Norge i 1997, der den på stillferdig vis har funnet stadig nye lesere. Uten store markedsføringskampanjer utgis den stadig vekk på nye, små forlag rundt omkring i verden og finner sitt publikum gjennom at folk forteller hverandre om den. Det gir håp om at litteratur som kunst kan overleve og vokse seg stor.

Tittelen er også spesiell. Den sier ikke noe om hovedpersonen og ikke noe om handlingen, men heller om en tilstand. Hvordan skal vi forstå den?

Boken beskriver en sjelelig uro, og teksten bærer preg av denne utrettelige uroen. Livet river og sliter i hovedpersonen hele tiden. Han forsøker å sirkle inn hva og hvem han er.

Ja, la oss snakke litt om fortelleren, eller hovedpersonen, siden de er den samme. Han er ikke akkurat noen macho heltefigur, denne fortelleren?

Som mange av heltene hos Kafka og Musil, er Bernardo Soares livsudugelig. Han fikser ikke livets praktiske krav. Han sitter på kontoret, som på en måte er Livet selv, og sjefen hans er det nærmeste han kommer den handlende livskraft. Når han kommer hjem, betrakter han sine omgivelser fra vinduet og skriver. Han er for hypersensitiv til å takle virkeligheten. Han kommer gående forbi en frukthandler på gaten og lurer på om han skal kjøpe noen bananer, men vil man selge ham bananene slik man bør selge bananer, og vil han kjøpe bananene slik man bør kjøpe bananer? Så han velger tilbaketrekning og avsondring fra verden. Men i hans usselhet, i hans insistering på å være ingen, ligger det også en slags stormannsgalskap og en befrielse. Han er stor i kraft av å være ingen. Den udugelige helt er tidstypisk for modernismen. Men selv om Soares ikke står utenfor den tiden han er skapt i, er han likevel dypt original. Han er det motsatte av romantikkens helstøpte personlighetsideal.

Vi har å gjøre med en totalt innadvendt hovedperson? Det virker ikke så sympatisk?

Fortelleren er jo selvopptatt, men han har også en uhyggelig skarp fornemmelse for omgivelsene. Han forsvinner inn i tingene, i et gateskilt eller i et spesielt lys eller i lyden av et skrikende vognhjul. Når han ser ut av vinduet og observerer helt alminnelige ting, som en enkelt takstein, er beskrivelsene hans preget av en eksistensiell følelsestilstand som er så sterk at den truer med å rive ham i filler. Men det er også en humor i det, selv om den ikke er av det slaget man ler høyt av. Om det som beskrives er smertelig vakkert, kan det samtidig være smertelig morsomt.

Selv om fortelleren på et tidlig tidspunkt i boken avsverger poesien fullstendig til fordel for prosa, er da boken preget av mange svært poetiske bilder. Man merker at man har med en poet å gjøre?

Ja, men boken er ikke poetisk i en «søt» forstand. Det er mye lede og vemmelse og pinefull trivialitet i Uroens bok. Det poetiske ligger snarere i måten selve setningene er svunget på. En ting som gjør lesingen av Uroens bok til en stor opplevelse, er det uforutsigelige. Du vet aldri hva som kommer i neste setning, og det gir en egen spenning til teksten, til tross for at den ikke er dramatisk.

I åpningen av boken, etter Pessoas innledende fortelling om møtet med Bernardo Soares, sier fortelleren eksplisitt at han ikke henvender seg til en leser. Har vi å gjøre med noe så sjeldent som en leserfiendtlig forteller?

Denne passasjen føyer seg inn i hans prosjekt, som er å spionere på sine indre sjelelige bevegelser. Men bare det å presse dette ut på papiret, der noen kan finne det og bevare det, viser en vilje til å henvende seg til noe utenfor ham selv. Hadde fortelleren virkelig følt seg som et null, hadde han heller gått og hengt seg. Han kaster livet fra seg og sier: «Jeg er ingen». Likevel beskriver han denne livsleden med forbløffende – og selvmotsigende – stor energi og livskraft.

Vi har å gjøre med en person som stadig motsier seg selv. I det ene øyeblikket uttaler han at han hater å lese, i det neste at han elsker kun det. I første del av en setning sier han at han rommer mange personer, i slutten av setningen konkluderer han med at han er ingen. Har han ingen kjerne?

Jeg synes dette er ganske gjenkjennelig, jeg. At man stadig opplever verden og seg selv på ulikt vis. Jeg vil ikke akkurat kalle Uroens bok for en utforskning av jeg’et, for ordet utforskning virker for vitenskapelig i forhold til denne teksten. Men du kan kanskje heller si at hovedpersonen kretser rundt spørsmålet «Hva er jeg?», og det på en slik måte at det må berøre oss alle, tror jeg. Hos ham er væren som en flytende strøm. Å lese denne boken er nesten som å se ned i en avgrunn. Vi klamrer oss til følelsen av at vi har et sammenhengende jeg, mens Pessoa forteller oss at vi ligger ganske tynt an i så henseende.

Vet vi noe om hvor mye Bernardo Soares ligner på Fernando Pessoa?

Pessoa jobbet også på kontor og oversatte handelskorrespondanse, mens han skrev hver kveld. Pessoa var også en korrekt, anonym mannsperson som vandret rundt i Lisboas gater, som han elsket. Men han var likevel aktiv i det litterære liv. Han pleiet omgang med litterater som var del av avantgardismen, av modernismen og futurismen. Han hadde en god venn, Mário Sá Carneiro, som dro til Paris og tok livet av seg som 24-åring, og det preget ham sterkt.

Ikke bare føler fortelleren i Uroens bok seg splittet – også Pessoa splittet seg selv opp gjennom alle disse heteronymene. Han virker nærmest litt schizofren?

Det har vært spekulert mye i det, om Pessoa var nevrotisk, eller rettere sagt hvor nevrotisk han var, men det synes jeg ikke er så interessant. For Pessoa innebar ideen om å skape disse heteronymene en stor befrielse, har han selv fortalt. Dette henger sammen med den tiden han levde i. Boken beskriver en ny tilstand, der Gud er styrtet ned fra sin trone og det ikke lenger finnes faste rammer rundt livet og mennesket. Pessoa skriver ut fra den situasjonen mange kunstnere følte de var en del av ved århundreskiftet. Han kan sammenlignes med andre europeiske forfattere fra samme tid, som Robert Musil, Franz Kafka og Robert Walser. De er alle opptatt av jeg’ets oppløsning, personlighetens substans og individets forhold til virkeligheten.

Nå for tiden er mange opptatt av at litteraturen skal vende seg mot samfunnet og være politisk. Men Bernardo Soares faller fullstendig gjennom i forhold til disse kravene?

Han forakter samfunnet, massen. Bevegelser og politikk er bare uviktige kulisser. Hans fedreland er det portugisiske språk. Noe av grunnen til at dette verket, med sitt aristokratiske preg, har fått så stor oppmerksomhet her hjemme, er nok at det bryter tvert med alt det som sosialdemokratiet har lært oss å akte og ære. Alt som er godt i sosialdemokratiet, som likhet, solidaritet, rettferdighet og arbeid, er ugyldig her. Derfor er det et kuriøst faktum at så mange er opptatt av denne boken i våre dager. Et lite opprør, kanskje.

Helten i Uroens bok er ganske trøstesløs. Finnes det noe håp i denne boken?

Håp er uvedkommende i denne sammenheng. Det gis ikke håp, men det gis veldig mye annet. For eksempel kan leseren hengi seg til den forbudte nytelsen ved språket og stilen. Uroens bok er et gjennomført estetisk prosjekt. Fortelleren er litteratur, det er det han puster inn og ut.

Hvorfor kaller du det en forbudt nytelse?

Vi er opplært til at det hefter noe usømmelig ved den estetiske nytelsen. Det er liksom noe sært og selvopptatt over dette. Men det er én glede jeg føler ved lesningen av Uroens bok. Og jeg hengir meg til den uten reservasjoner, for det er en fantastisk bok!