Fra Villa Otium, tegnet av Henrik Bull for Hans Andreas Olsen i 1911, til Villa Schreiner tegnet av arkitekt Sverre Fehn for Per og Berit Schreiner i 1963, går et langt sprang. Ikke bare i tid, men også i forhold til folks velferd. Bokens tekst formidler en rekke spennende historier om husenes tilblivelse.

21 utvalgte
Forfatteren Niels Marius Askims personlige vurderinger ligger til grunn for utvalget av boliger og arkitekter, men de 21 husene som presenteres i Villa har alle på ulikt vis kvaliteter som gjør dem til noen av de fremste eksemplene på gode eneboliger i Norge. Husene viser en linje i norsk arkitekturhistorie, og mellom dem ligger 100 år.

Arkitektur består av flere strenger som skal samles til én for å oppnå et ønsket resultat. Ulike funksjoner, både fysiske og abstrakte, er avgjørende for den endelige formen. Boligen er et sted som omgir oss til alle døgnets tider, og dens komplekse sammenstilling av funksjoner innenfor et lite volum gjør den til en spesiell byggeoppgave. Dyktige arkitekter har gjennom 1900-tallet vært forbilder for en hel del av eneboligarkitekturen i vestlig tradisjon, Frank Loyd Wright i Amerika, Le Corbusier i Frankrike, Mies Van der Rohe i Tyskland, Rietfeld i Nederland, Aaltto i Finland, for å nevne noen. Ulike tendenser har endret arkitekturbildet opp gjennom 1900-tallet, og påvirket den lokale arkitekturen. Boken gir oss en enkel innføring i denne spennende arkitekturhistorien.

Samspill
Som boform har eneboligen gjennom de siste 100 år utviklet seg både stilmessig og arkitektonisk. Nye tider og trender har medført nye typer rom — og løsninger. Et gjennomgående tema ved den arkitekttegnede boligen vil vise seg å være forholdet mellom landskap, eksteriør og interiør. Som et utgangspunkt ligger byggherrens ønsker og behov, og kanskje drømmer om en sted å bo som skal ivareta noe mer enn bare et tak over hodet og ly for vær og vind. Rom og elementer avspeiler ønsker og behov i en tredimensjonal form som etter hvert blir et hjem. Det 20. århundre ble i vår vestlige del av verden et århundre der folks velferd, og individuelle frihet introduserte nye muligheter. Rollen som arkitekt for eneboligen har ikke endret seg i så stor grad som byggherrens. Det som en gang var forbeholdt de aller rikeste, ble oppnåelig for vanlige familier. I møte med arkitekten hadde nok generalkonsul Hans Andreas Olsen helt andre forestillinger om sin kommende bolig enn det familien i Asker hadde, 90 år senere.

Fremtredende norske navn
De arkitektoniske verktøyene og det historiske arvegodset er imidlertid intakt, og etter krigen vokser det fram en særegen norsk byggekunst satt i scene av en rekke fremtredende arkitekter. Flere var betydningsfulle, og navn som Knut Knutsen, Arne Korsmo og Ove Bang er sentrale aktører i denne utviklingen. Unge, nyutdannede arkitekter etablerte seg på denne tiden, og la grunnlaget for virksomheter som skulle vise seg å bli levedyktig helt fram til årtusenårskiftet. Sverre Fehn var en av studentene som rett etter krigen ble utdannet ved Statens Håndverks og kunstindustriskole. Da han i 1996 mottok den prestisjetunge Pritzkerprisen for sin virksomhet, var det mest av alt en personlig triumf, men også en anerkjennelse for et fagmiljø som i den europeiske periferien hadde integritet nok til å markere seg også i internasjonal sammenheng. I årene etter krigen og framover mot slutten av 1990-tallet ble Sverre Fehn den ubestridte nestor i faget. Som lærer og praktiserende arkitekt mottok han stor internasjonal anerkjennelse.

Det er ikke lett å sette skillelinjene mellom stilretninger og trender i arkitekturen i moderne tid. Overgangene og forskjellene er utydelige. God arkitektur er både moderne og tidløs på samme tid. Dens vesen befinner seg i rommet. Slik blir gammel arkitektur brukbar i vår tid, og den moderne god for framtiden. Nesten 40 år etter Villa Schreiner sto ferdig, uttrykker eierne fremdeles stor glede over å ha holdt hus i boligen, og omtaler det som «huset som forandret livet vårt.»