Verdensbiblioeket bok 14

Den uforbederlige storrøykeren Zeno Cosino forsøker å slutte å røyke, men hver siste sigarett er så god at han bare må begynne på en ny igjen med det samme. Etter hvert finner han ut at den eneste måten å slutte å røyke på, er å slutte å slutte å røyke! Slike vittige paradokser er Zenos bekjennelser full av. Zeno Cosini er en forteller man gjerne skulle tilbrakt mye tid sammen med i virkeligheten, hvis det ikke var for at han er slik en løgner og hypokonder!

Zeno tar kontakt med en psykoanalytiker; Doktor S., for å få hjelp til å stumpe sigaretten. Doktoren oppfordrer ham til å skrive en selvbiografi for å få kontakt med sin barndom. I en knapp, tørr og nesten forretningsmessig stil bekjenner den handlingslammede pratmakeren Zeno sine laster og undersøker sine lidelser, motiver og svakheter. Eller er det snarere slik at han skjuler seg bak nye løgner? Kanskje fordi løgnene fører ham nærmere sannheten om den menneskelige eksistens og sjelens avgrunner enn oppriktigheten gjør?

Skrivingen fører ham i alle fall ikke nærmere sitt opprinnelige mål: å slutte å røyke! I stedet blottlegges lag på lag av tomhet og forstillelse. Denne urovekkende prosessen skjer imidlertid på en neste umerkelig måte, bak en elskverdig smilende maske og et språk som bare tilsynelatende er enkelt.

Idet man spør seg selv om denne boken skal tøyse seg gjennom alle de om lag 400 sidene, slår det inn et større alvor, som når Zenos far blir alvorlig syk. Forholdet mellom far og sønn får en overraskende sårhet midt i det burleske kaoset rundt sykeleiet, der en enerådig, bedrevitende lege kjemper mot Zenos bestrebelser for å gi sin far en verdig død. Zeno undersøker gjennom hele boken hva livet er og bør være, men på en slik ironisk og sardonisk måte at man knapt legger merke til alvoret under det hele.

Claudio Magris har skrevet det innledende essayet til denne utgaven av Zenos bekjennelser.