I Faust. Første del (1808) innledes verket med «Prolog i himmelen», skrevet som et forspill til selve tragedien. Mefistofeles (Djevelen) og Vårherre inngår en avtale: Klarer Djevelen å lede Faust inn på ville veier, går Vårherre med på at han skal få overta Fausts sjel.

Prologen peker fram mot en avslutning som Johann Wolfgang von Goethe hadde planlagt, men ennå ikke skrevet. Først i 1825 kom han for alvor i gang med dette arbeidet. Seks år senere, i 1831, forelå Faust. Annen del. Den ble publisert i 1832, etter Goethes død.

Hvem vinner kampen om Fausts sjel?

Denne delen av verket er, i motsetning til første del, inndelt i akter etter klassisk mønster. Som hos Shakespeare skifter scenene i hver akt, etter hvert som Mefistofeles tar Faust med ut i den store verden. I en veldig variasjon av miljøer og kulturer blir vi med Faust fra samtidens keiserhoff til antikkens verden, fra det greske kongehoffet og den skjønne Helenas gunst, til en karriere som kriger. Til sist blir han statsmann, skaper livsgrunnlag for andre mennesker og opplever endelig det øyeblikket han ønsker at skal vare evig. I samme stund innledes kampen mellom Djevelen og Vårherre om Fausts sjel.

Faust er en tragedie med mange dramatiske elementer. Som tankespill i leserens indre har Faust neppe sin make.