Beskrivelse

Publisert av Alf Roar Olsen den 13.05.23. – Meråker hsitorielag

Når en økonom med bakgrunn i NHO skal skrive jubileumsbok om Norges største private grunneier – er det lett å være redd for at resultatet kan bli et mer eller mindre typisk bestillingsverk. Med den vekt som det har vært på konflikter mellom bygdefolket og Meraker Brug i tidligere bygdehistorie, kunne man lett tenke at selskapet følte behov for et forsvarsskrift – og derfor hentet inn en doktorgradsøkonom fra Spikkestad som forfatter.

Inntrykket av en overfladisk nikkedukke tapte seg imidlertid for anmelderen da han hørte foredraget som Espen Søilen holdt på Meråker skole i september i fjor. Her dreide det seg klart om en intelligent og oppegående forfatter – elegant i formen, ikke uten talent for arkivarbeid, og med god forståelse for økonomiske sammenhenger, og de store perspektiver. Selv om det er lett å hele tiden ta seg i vare for at man har med et forsvarsskrift å gjøre, er det likevel med spenning og forventning jeg har sett fram til å lese hva forfatteren får ut av kildene om Bruget, deriblant stoff som før ikke har vært tilgjengelig for vanlige lokalhistorikere.

I så måte slo Søilen an en frisk tone i foredraget i fjor: De gjorde femganger’n!! Dette gjaldt fortjenesten konsortiet som kjøpte Bruget i 1906 hadde på skog og trelast de første årene. Dette har ikke tidligere lokalhistorikere helt fått med seg! Kanskje kunne boka gi mer stoff av samme type. Spennende!

Så sitter man altså med boka. En tung murstein som bare kraftige folk bør lese på senga, med økonomers markeringsord verdiskaping i undertittelen, men med kvaliteter med hensyn til det formelle – som man bare må bøye seg for. Elegant layout, med veldig mye skjønnsom bruk av fargelagte rammer – blant annet blir mye statistikk presentert slik. Det ytre, bokas for- og bakside ser ut som om dette kan dreie seg om en utgivelse fra National Geographic. Vakkert! Fikse tegninger og illustrasjoner. En del fotograferte bøker og konvolutter som man i utgangspunktet ikke ville tro var noen bra illustrasjonskilde, fungerer så det holder. Vignettettbildene under hver kapitteloverskrift må også nevnes. Men først og fremst er en mengde gamle og nye fotografi vakkert montert. De nye er i stor grad fotografert av Tore Wuttudal. Av disse synes jeg at grankongla på s. 335 tar prisen! Jeg vet ikke mye hvem og hvor om 07-gruppen AS som er bokas trykkeri. Men her må det uansett dreie seg om en svært godt utført jobb. At det blir feil i en del billedtekster, skjemmer ikke så mye. Det er ikke for å se om det blir rotet med plasseringa av Kluken og Kirkebyfjellet på oversiktsbilder at man leser denne boka.

Men hva mer er det å si? For meg som lokalhistoriker er det mye kjent, og mye ganske nytt – som de nasjonaløkonomiske vurderingene. Det kjente er også oversiktlig og grundig behandlet – og for de fleste som leser boka, vil det man kjenner igjen, være det mest interessante. Forfatteren begynner i første kapittel med en sveip fra 1600-tallet fram til Fearnley-konsortiets overtakelse av Bruget i 1906. Her er det interessant bakgrunnsstoff i en bygd som til alle tider har vært preget av godseiere som har kommet utenfra. I denne tiden har vi også mange av de historiske hendelsene som har blitt trukket fram som argumenter de gangene det har vært rettssaker om forskjellige rettigheter for ”allmuen” i Meråker. Meråker var først lekegrind for embetsmenn og storfolk fra Trondheim, etter at jernbanen kom i 1882 ble eiendommen interessant også for de som hadde hele landet og hele verden som referanseramme. H. R. Astrup, som kjøpte både Merakergodset og Selbu kobberverk på 1880-tallet, var Norges rikeste mann. Da det ble aktuelt å bygge ut elektrisk kraft, ble bygdas ressurser og muligheter ytterligere interessante. Meråker kom helt i forkant av utviklinga. Foretaksomme investorer, skogbruksbaroner og skipsredere ble interessert – og så store muligheter i Meråker – selvsagt også for fortjeneste. Ikke bare fortjenesten – men også naturen, virket forlokkende på folk fra næringslivseliten. Redaktøren av Farmand skrev bl. a. om eiendommens kvaliteter etter sin første reise til Meråker, i 1907:

Meraker Brug, probably the greatest estate in Norway […] is an ideal place for sportsmen. The scenery is exceptionally fine. The main river below the Nustadfoss waterfall is a splendid salmon river. […] The other rivers abound with trout. The forests abound in game, particularly ptarmigan and elk.

Investorene som kjøpte det som fikk navnet Meraker Brug i 1906, blir i utgangspunktet delt inn i to grupper; Kiær-Solberg-gruppen, og Fearnley-gruppen. Vurderingen i grupper samsvarer i stor grad med de forskjellige eiernes slekts- og familiebånd til hverandre. De mest synlige aktørene var N. O. Young Fearnley – og Elias Kiær. Søilen holder fram at det begynte å bli mangel på sagtømmer ved de store vassdragene på Østlandet. Noen trøndere var ikke med på dette oppkjøpet, og det har ikke vært særlig med innfødte trøndere blant aksjonærene i Bruget seinere heller.

Mostadmarka, Forbygda, Ranheim papirfabrikk og Hommelvik bruk var av de objektene som etter hvert kom med i eiendommen. Mye ble også investert i 54 uthogstkontrakter på skog. Uthogstkontrakten med Ogndalsbruket ble i 1928 anslått av Young Fearnley til å være en 300 prosents forretning. Meraker Brug var da et slags holdingselskap. Og fra 1906 flyttet de hovedkvarteret til Hommelvik.

Salg av gårder og plasser i Meråker hadde begynt før de nye eierne kom inn i bildet, men de fleste salgene kom i tida etter 1906. Det var slutt på pliktkjøringa, og for Bruget var den dyrka jorda i Meråker ganske død kapital. Da var det like greit å avvikle det upopulære leilendingsvesenet, men på en slik måte at Bruget beholdt det som nå var av verdi, særlig skogen, vassdragsrettighetene og bedriftene. Ved å selge til leilendingene enkeltvis i stedet for å gå med på felles salg til kommunen, ble priser og vilkår gunstige for Bruget. At nyslåtte selveiere kunne sette seg litt på bakbeina, er en annen sak.

De to store stridstemaene i de første årene etter 1906 gjaldt flatehogst og jaktrett. De nye eierne begynte med snauflatehogst, selv om nasjonale myndigheter ønsket å begrense dette. Ragnar Løchen, som var skogsjef fra rundt 1920, var en spesielt dynamisk pådriver for slik hogst. Men nasjonal aksept hadde ikke Brugets metoder før langt seinere. Professor Agnar Barth var den sterkeste motpolen til Løchens syn blant fagfolk knyttet til Landbrukshøgskolen. Den nye skogloven i 1932 opphevet ordningen med herredsblinkere, men var ellers ingen seier for Meraker Brug. Den ga fortsatt myndighetene mange muligheter til å gripe inn i skogeierne sin forvaltning av eiendomsretten dersom eierne drev ”dårlig”, men i praksis ble det i Meråker lite ”inngrep”.

Strid om jakt, fangst og fiske har vært litt av en gjenganger i lokalhistoria vår. I de første åra etter 1906 gikk denne striden, i den grad den var åpen, mest på bygdefolks rett til jakt og fangst i det man mente var den gamle allmenningen. Jens Broen-saken raste (må man nesten si) i 17-18 år. De siste eierne av Merakergodset prøvde å ta fra bøndene jaktretten, og det ble også tatt inn forbud mot jakt og fiske på Brugets eiendommer i kjøpekontraktene fra 1905 og utover. De bruksberettigede mente at bestemmelsen i kontraktene ikke kunne gjelde, da den var i strid med allmenningsretten. Særlig kom striden til å stå om snarefangst av ryper, i en periode (mellomkrigstida) da man hadde et visst tilbakefall til naturalhushold i bygda. Bruget opprettet en jaktforening, som hadde oppsyn med jakt og bekjempelse av snarefangst som en svært sentral oppgave. Foreningen var i grunnen en forlenget arm for Brugets ledelse, og hadde et svært begrenset medlemstall. Anton Pynten skrev om den:

Det siger sig selv at for Bygdens mange jagtlystne Unggutter, der paa en Maade synes have Krav paa Skogens Vilt, er denne Forening en Torn i Øiet.

Jens Broen-saken var en direkte følge av Brugets pågående linje med hensyn til snarefangst. Den endelige høyesterettsdommen i denne saken i 1930, så bygdefolket på som en seier for sitt syn, mens Bruget valgte å tolke den annerledes. Bruget valgte likevel å opptre forsiktig i allmenningsspørsmål etter en ny dom i 1933 som gjaldt rypefangst, og Heiberg-dommen fra Høyesterett samme år – som gikk langt i retning av å forstå allmenningsretten slik bygdefolket gjorde. I tillegg følte Bruget at det hang et ekspropriasjonsspøkelse over dem på denne tida. Mange mente at godseiervesenet var gammeldags og usivilisert.

Mellomkrigstida var ganske krisepreget. Gruvedrifta ble lagt ned i 1920. Smelteverkene ble solgt til amerikanske Union Carbide i 1928. Skogen ble drevet med underskudd i mange år, men man greide likevel å holde det gående.

Laksefisket er en historie for seg. Fra 1850-tallet begynte engelske ”gentlemen” å drive sportsfiske etter laks i Stjørdalselva. Gården Renå ble deres base. Engelskmennene holdt det gående i den engelske imperialismens storhetsperiode. Etter det var det delvis eierne som fisket laks, delvis andre deler av fiffen, som betalte godt for det. De bruksberettigede ved elva ble fratatt fiskeretten. Dette gjaldt også ved kjøp av gårder etter 1905. Laksefisket skulle være forbeholdt sportsfiskere som kom utenfra. Psykologisk var dette ingen god sak for Bruget. Lokalt var det mye tyvfiske. Mange la nærmest sin ære i å ha tyvfisket i elva. Og dette var absolutt ikke noe man anmeldte sin nabo for! Selvsagt hadde dette sine negative sider. Det ble i stor grad slik at for mange var det en æressak å stå i opposisjon til Bruget. Etter at det ble mer åpent for bygdefolk å kjøpe fiskekort i elva, godt inn i vår siste etterkrigstid, ble det så å si helt slutt på tyvfisket, noe som vel var sunt for oppfatninga av lov og rett ellers også. Johs. Rindal på Bruget, ivrig i lakseforvaltning også på regional basis, har laget statistikk – og sier, med et visst ”understatement” at fangsttallene for laks var preget av ”underrapportering” i årene før 1966.

Fra 1929 var det som var igjen av Meraker Brug et rent skogselskap. Ragnar Løchen ledet fortsatt skogsdriften. Selv om han ivret for flatehogst, tenkte han teoretisk og langsiktig og kunne ha en tidshorisont på nesten 100 år. Tømmerprisene steg utover 1930-tallet, men selskapet slet lenge med stor gjeld. Bruget slet også med omdømmet fram mot 1950-tallet. I Meråker aksjonerte bøndene for å få tilbake retten til fiske i Stjørdalselva. Hegra herredsstyre ville ekspropriere Forbygdgodset. Men når man passerte 1950, begynte Brugets omdømme å ta seg opp i Meråker. Hovedkontoret ble også flytta tilbake til Brugetsgården i 1952. Det var stort behov for arbeidskraft i skogen. Mer enn 200 skogsarbeidere sto på lønningsliste hver vinter. Mange av disse kom langveis fra. Økonomien i skogbruket var strengt regulert i Arbeiderpartiets storhetsperiode, men Bruget gjorde det likevel godt på skogsdrifta i disse årene. Arbeidskrafta var såpass rimelig at rasjonalisering ikke presset seg så fort fram i Meråker. Skogsarbeiderne greide seg stort sett uten motorsag og traktor gjennom hele femtitallet. Men da rasjonaliseringa først kom, var Bruget også langt framme, med å kjøpe Timberjack fra Canada først på 1960-tallet. Samtidig gikk man over fra fløyting til lastebiltransport av tømmeret. På sekstitallet kom det også for første gang effektive grøftemaskiner. Gjødsling fra fly med egen flyplass på Øyan var også et spektakulært tiltak på 60-tallet. Seinere har det kommet enda mer effektive maskiner, og i de siste årene har det meste av drifta vært satt bort til entreprenører som ikke er ansatt i bedriften. Det er etter hvert svært få arbeidsplasser i Bruget knyttet direkte til skogsdrifta. I 2009 er det også lite hogstmoden skog. Viktig for Brugets bedrede omdømme var det at det ble satset på å forbedre skogsarbeidernes arbeids- og boforhold, og også på å skaffe dem bedre kosthold. Skogstuer og skogskokker er viktige faktorer i denne sammenheng. Ragnar Løchens drivende kone Gudny var den fremste pådriveren i dette arbeidet.

Egil Augestad overtok som skogsjef etter Løchen. Trolig var konfliktnivået mellom bygdefolket og Bruget generelt på sitt aller laveste i hans tid. Han fulgte opp tiltak påbegynt i Løchens siste tid, og fortsatte utgivelsen av bedriftsavisa Sagbladet, som nådde atskillig videre med informasjon om bedriften enn bare til Brugets ansatte.

Fra først på 1960-tallet kom utmarksnæringene mer i vinden enn tidligere. Vi fikk en utvikling fram til det som er situasjonen i dag – at andre aktiviteter betyr langt mer økonomisk for Bruget enn det skogsdrifta gjør. Ansettelsen av viltkonsulent Hans Inge Lund-Tangen i 1962 kan settes som et tidsskille for at Bruget begynte å satse på annet enn skogen. Hans omsorg for viltforvaltning kom ikke sjelden i konflikt med hensynet til mest mulig lønnsom skogsdrift. Han innførte skyteprøver for elgjegere og fikk dratt i gang en god del grunnleggende forskning. Han satte ut kanadagås og bever i terrenget. De siste 20 årene har rein finansforvaltning (som aksjer og verdipapirer) vært en viktig del av selskapets økonomi.

Fra rundt 1970 ble forhold rundt allmenningsretten igjen aktuelle, først gjennom en rettssak som ikke avgjorde så mye. Men saken bidro til at Bruget i 1974 inngikk den såkalte Kommuneavtalen med kommunen. Den sikrer innbyggerne i Meråker fiske med krokredskap og jakt uten hund i et 600 000 mål stort område i fjellet. Fra 1983 til 1988 pågikk en allmenningssak i rettsapparatet, der Bruget ble stevnet av 151 grunneiere, som krevde allmenningsrett til hugst, beite og seter, slåtter, mosetak, jakt og fangst – samt fiske, i allmenninger som tilhører Meraker Brug. Resultatet av denne prosessen var imidlertid skuffende for grunneierne. Saken stoppet i Lagmannsretten, som hadde lite å tilby når det gjaldt det saksøkerne ønsket. Men dommen avviste ikke helt at brukerne kunne ha allmenningsrett på noen områder. Når det gjelder jaktretten hevder Bruget nå at en høyesterettsdom fra 2000 har avgjort dette spørsmålet, slik at brukerne ikke har jaktrett i allmenningen. Hva dette betyr i praksis, når Kommuneavtalen fortsatt gjelder, kan sikkert være uklart for mange.

Som man kan skjønne, er dette en mangefasettert bok, som avspeiler en virksomhet med mange forgreininger. På eiersida har det vært stor stabilitet. Familiene Astrup, Kiær og Fearnley har gått igjen som de sentrale. Også i den lokale administrasjonen har det vært stor stabilitet. Man har internt pleid å si at ingen slutter på Bruget frivillig.

Meraker Brug og selskapets virksomhet har vært nært knyttet opp mot utviklingen nasjonalt, internasjonalt – og hva som til enhver tid har vært de dominerende ideologier. Verdenssamfunnet slo inn over bygda på slutten av 1800-tallet med synkende kobberpriser, og bidro ellers til å sette rammen for mye av virksomheten, som var følsom for internasjonale konjunkturer. Gjennom store deler av 1900-tallet kunne ikke store grunneiere føle seg helt sikre på hva offentlige myndigheter kunne finne på. Når det for eksempel gjelder forhold omkring bygdefolks rettigheter i allmenningen, kjørte Bruget en svært forsiktig linje fra ca. 1930 og fram til 1980-tallet. Med den følgende høyrebølgen i politikken har Bruget kommet mer på offensiven i spørsmålet om rett til jakt og fiske igjen. Men slike spørsmål pleier ikke å være avgjort én gang for alle med enkelte rettsavgjørelser eller med én ny lov. Slik vil det trolig fortsatt være i framtida også.

Meråkers historie har alltid hatt store økonomiske aktører. Om dette er en fordel eller ulempe er vanskelig å si, men folk er blitt preget av det – delvis med en hang til uforpliktende opposisjon til sine tider – delvis med husmannsånd. I perioder har store aktører ført med seg mer økonomisk aktivitet enn bygda ellers ville ha hatt – og høy grad av sysselsetting.. Samtidig kan det være risikabelt med én dominerende økonomisk aktør.

Espen Søilen har etter mitt syn skrevet en god, grundig og innsiktsfull bok om Bruget. Til dels må jeg si at han viser imponerende kunnskap – og han gir et veldig godt bilde av hvordan forhold utenfor bygda virket inn på det som skjedde. I en del spørsmål er han nok farget av oppdragsgivers syn – for eksempel på hvor vi står med hensyn til allmenningsrettigheter i dag. Men dette synes jeg ikke er hovedsida ved boka. Den gir mye innsikt, og er et ”must” for alle som vil ha mer kunnskap om lokalhistorien, og som er interessert i forhold omkring Meraker Brug generelt. Når det gjelder utseende, så er boka det vakreste som noen gang har kommet fra Meråker.

Et par mangler kan jeg likevel påpeke. For den virkelig interesserte hadde det vært nyttig med et stikkordregister med sidehenvisning. En så stor og tung bok er det ikke alltid lett å finne fram i. Fotnotene er eksemplariske, men jeg hadde gjerne sett at de viktigste kildene ble satt opp i en egen oversikt – ikke bare sammen med fotnotene. Dette er likevel ikke avgjørende for helhetsinntrykket. Boka er god. Alt kommer ikke fram om Bruget i denne boka – men ganske mye.

Det har av og til vært vitset med at det ikke er så mye å hente for bygdefolket fra det 311 millioner NOK store Fearnleys minnefond (2007). Men denne praktboka som gave til alle hustander i Meråker, Mostadmarka og Forbygda er en skikkelig gest fra den store grunneieren, selv om grunnen selvsagt også er at Bruget ønsker å nå fram med sin versjon av historien. Men likevel – takk for boka!