Beskrivelse
Noaidier – historier om sjamiske sjamaner
Noaidier. Historier om samiske sjamaner «Da de kristne kom til samene, oppdaget de samenes kraft, men de fikk ikke øye på den gode kraften, bare på den onde kraften. Hevntanker er kjent fra alle stammesamfunn. De oppdaget det som kalles gand, som er å sette ondt på andre. Gand er alltid negativ, og negative krefter kommer tilbake til en selv. Den hvite kraften er mer usett.»Den gamle samiske kulturen spredte seg en gang over Norge, Sverige, Finland og Russland. 1700-tallets misjonærer oppfattet samene som Satans eget folk og samisk som Satans språk. De gjorde sitt ytterste for ødelegge kulturen.Da Mari Boine under kronprinsbryllupet i 2001 joiket i selveste Oslo domkirke, markerte det slutten på en slik religionskrig. Det som tidligere var demonisk er blitt eksotisk, men hva vet vi egentlig om denne kulturen? Her foreligger en samling beretninger om og fra samisk kultur som aldri tidligere har vært samlet mellom to permer. Og det dreier seg om en svært gammel tradisjon.]]> BRITA POLLAN er religionshistoriker med spesiell interesse for religionspsykologi og samisk religion. Hun har publisert flere bøker om temaene, deriblant Samiske sjamaner og Samiske beretninger, og Peer Gynt og Carl Gustav Jung. Med sjelen som følgesvenn. Til boken Noaidier. Historier om samiske sjamaner har hun stått for utvalget av tekster, samt skrevet et innledende essay. Jeanette Sky har intervjuet henne.
Her foreligger en samling beretninger om og fra samisk kultur som aldri tidligere har vært samlet mellom to permer. Og det dreier seg om en svært gammel tradisjon.
– Den første skriftlige beretning om en sjamanistisk helbredelse er fra 1100-1200 tallet, sier Brita Polland. – Men samene er beskrevet i eldre skrifter, blant annet fra norrøne kilder, hvor vi for eksempel finner beretninger om mennesker som drar til samene for å lære spådomskunst. Fra langt tilbake finner vi mange eksempler på at samene er omtalt som en egen folkegruppe som også ble skattlagt ganske brutalt. Samisk kultur og språk er utvilsomt svært gammel. Mange har trukket sammenligninger mellom helleristninger og figurene som er tegnet på samenes gamle trommer. Det er en likhet i symbolene som kan tolkes som uttrykk for en kulturell kontinuitet. De kristne misjonærene kalte trommene for runebommer fordi de mente at inskripsjonene lignet på runer.
– De kristne misjonærene oppfattet trommene som samenes bibel. Ved å ta fra samene trommene håpet man å rive vekk fundamentet for deres tro. På mange måter hadde de kanskje rett?
– Ja, den gamle samiske kulturen var en skriftløs kultur, men deres trommer representerte likevel en slags hellige skrifter. Sjamanen – eller noaidien på samisk – brukte trommen til å orientere seg i forskjellige verdener og som illustrasjon til sin egen fortelling om reiser til en annen verden. Men også vanlige samer hadde trommer som de kunne bruke til å spå med.
KUNNSKAPEN OM KRAFTEN
– Er det en hemmelig kunnskap vi stifter bekjentskap med i disse tekstene?
– Først og fremst dreier det seg om en hemmelig kraft. Den hemmelige kunnskapen som sjamanen eller noaidien besitter er nettopp veien til den kraften. Poenget er å bruke kraften, å samarbeide med den og ikke gå på tvers av den, for da hevner den seg. Kraften må brukes aktivt, og dette er det spesielle eksperter som er i stand til, nemlig noaidiene. Noaidien kunne bruke kraften sin på mange måter, men helbredelse var likevel hans fremste funksjon.
– Vi tenker oss gjerne religiøs kraft som en åndelig og svært lite fysisk ting. Men i den samiske tradisjonen plasseres kraften i noe så kroppslig som skjelettet?
– Slik har det vært oppfattet i veldig mange sjamanistiske kulturer. Det er naturlig å knytte dette til erfaringen av at skjelettet er det mest uoppløselige i mennesket. Det mest bestandige. Innenfor sjamanistiske kulturer har dette f.eks hatt den konsekvens at hvis en sjaman mistet tennene ble det oppfattet som et tap av kraften. Samme måte å tenke på viser de strenge reglene som eksisterte for hvordan dyreskjelettet skulle behandles. Når dyrebena ble lagt på en bestemt måte, trodde man at dyret ville regenerere ut fra skjelettet.
– I motsetning til dyrenes annenrangs plassering i den kristne tradisjonen synes de å ha spilt en helt sentral rolle i det samiske verdensbildet?
– Dyrene utgjorden det fysiske livsgrunnlag i den samiske kulturen, men man opplevde også en psykisk avhengighet av dyrenes kraft. Det var først og fremst noaidien som hadde tilgang til denne kraften. Han hadde hjelpedyr som gav ham ekstra styrke, de var et slags alter ego – slik Nils Gaup visualiserte det i filmen Veiviseren. Man forestilte seg videre at sjamanen kunne forvandle seg til et dyr. Den eldste historien om en sjamanistisk helbredelse fra 1100-1200 tallet beretter om en sjaman som dør fordi det dyret han har forandret seg til blir drept. Det er en intimitet mellom dyr og menneske som har vært opplevd som en helt konkret erfaring.
– Hva karakteriserer forholdet mellom mennesket og de ulike områder av virkeligheten i den samiske kulturen?
– Det er glidende overganger mellom ulike verdener, og sjamanens ekspertise er at han kan operere i flere verdener. Han kan bevege seg til dødsriket og tilbake igjen. De forskjellige verdener er alle innenfor samme virkelighetsbilde. Den samiske virkelighetsforståelse er knyttet til erfaringer. Alt er veldig nært. Den abstrakte himmelen og helvete som kristendommen opererer med, uttrykker en annen type virkelighetsoppfattelse. Den er basert på skriftlige overleveringer og tolkninger av tekster.
KULTUR OG RELIGIONSKOLLISJON
– Det synes å være skarpe motsetninger mellom den samiske kulturen og kristendommen. Kommer dette spesielt til uttrykk i synet på forholdet mellom det gode og det onde?
– Ja, et eksempel på det finner vi i samtalen mellom misjonæren Thomas von Westen og en same som forteller at et av symbolene på trommen hans representerer djevelen. I forskrekkelse utbryter von Westen: «Hvilken glede kan du ha av ham?» Hvorpå samen svarer: «Jeg har aldri hørt noe ondt om fanden». Selv om samene har hatt symboler for det onde som også har vært personifisert, har de ikke hatt begreper om absolutt onde skikkelser. De har forholdt seg til onde krefter som man på en eller annen måte har måttet takle. Det onde er noe man skal være på høyde med. Den samiske kulturen har slik en pragmatisk holdning også til det onde.
– Får vi dermed et bilde av en kollisjon mellom to verdensbilder i disse tekstene?
KUNNSKAPEN OM KRAFTEN
– Er det en hemmelig kunnskap vi stifter bekjentskap med i disse tekstene?
– Først og fremst dreier det seg om en hemmelig kraft. Den hemmelige kunnskapen som sjamanen eller noaidien besitter er nettopp veien til den kraften. Poenget er å bruke kraften, å samarbeide med den og ikke gå på tvers av den, for da hevner den seg. Kraften må brukes aktivt, og dette er det spesielle eksperter som er i stand til, nemlig noaidiene. Noaidien kunne bruke kraften sin på mange måter, men helbredelse var likevel hans fremste funksjon.
– Vi tenker oss gjerne religiøs kraft som en åndelig og svært lite fysisk ting. Men i den samiske tradisjonen plasseres kraften i noe så kroppslig som skjelettet?
– Slik har det vært oppfattet i veldig mange sjamanistiske kulturer. Det er naturlig å knytte dette til erfaringen av at skjelettet er det mest uoppløselige i mennesket. Det mest bestandige. Innenfor sjamanistiske kulturer har dette f.eks hatt den konsekvens at hvis en sjaman mistet tennene ble det oppfattet som et tap av kraften. Samme måte å tenke på viser de strenge reglene som eksisterte for hvordan dyreskjelettet skulle behandles. Når dyrebena ble lagt på en bestemt måte, trodde man at dyret ville regenerere ut fra skjelettet.
– I motsetning til dyrenes annenrangs plassering i den kristne tradisjonen synes de å ha spilt en helt sentral rolle i det samiske verdensbildet?
– Dyrene utgjorden det fysiske livsgrunnlag i den samiske kulturen, men man opplevde også en psykisk avhengighet av dyrenes kraft. Det var først og fremst noaidien som hadde tilgang til denne kraften. Han hadde hjelpedyr som gav ham ekstra styrke, de var et slags alter ego – slik Nils Gaup visualiserte det i filmen Veiviseren. Man forestilte seg videre at sjamanen kunne forvandle seg til et dyr. Den eldste historien om en sjamanistisk helbredelse fra 1100-1200 tallet beretter om en sjaman som dør fordi det dyret han har forandret seg til blir drept. Det er en intimitet mellom dyr og menneske som har vært opplevd som en helt konkret erfaring.
– Hva karakteriserer forholdet mellom mennesket og de ulike områder av virkeligheten i den samiske kulturen?
– Det er glidende overganger mellom ulike verdener, og sjamanens ekspertise er at han kan operere i flere verdener. Han kan bevege seg til dødsriket og tilbake igjen. De forskjellige verdener er alle innenfor samme virkelighetsbilde. Den samiske virkelighetsforståelse er knyttet til erfaringer. Alt er veldig nært. Den abstrakte himmelen og helvete som kristendommen opererer med, uttrykker en annen type virkelighetsoppfattelse. Den er basert på skriftlige overleveringer og tolkninger av tekster.
KULTUR OG RELIGIONSKOLLISJON
– Det synes å være skarpe motsetninger mellom den samiske kulturen og kristendommen. Kommer dette spesielt til uttrykk i synet på forholdet mellom det gode og det onde?
– Ja, et eksempel på det finner vi i samtalen mellom misjonæren Thomas von Westen og en same som forteller at et av symbolene på trommen hans representerer djevelen. I forskrekkelse utbryter von Westen: «Hvilken glede kan du ha av ham?» Hvorpå samen svarer: «Jeg har aldri hørt noe ondt om fanden». Selv om samene har hatt symboler for det onde som også har vært personifisert, har de ikke hatt begreper om absolutt onde skikkelser. De har forholdt seg til onde krefter som man på en eller annen måte har måttet takle. Det onde er noe man skal være på høyde med. Den samiske kulturen har slik en pragmatisk holdning også til det onde.
– Får vi dermed et bilde av en kollisjon mellom to verdensbilder i disse tekstene?
– Ja, men de viser også hvordan en kristen forståelse ble integrert i den samiske virkelighet. På trommene har elementer av kristendommen som kirken, Sønnen og Faderen fått sin særegne plass blant tradisjonelle samiske symboler. Et sted finner vi til og med at Lasarus har latt seg innlemme. Er det noe man kjenner til i samisk kultur så er det jo nettopp mannen som gikk ut og inn av dødsriket! Fra samisk hold var det ikke noen krig mot en annen religion, slik vi møter det fra kristendommens side, som ville utrydde alt som ikke var som den selv. De kristne misjonærene skremte samene ved helt håndgripelig å ta fra dem gudene og ødelegge trommene. Historier om hvordan det foregikk er for oss historier om forsøk på brutal hjernevask.
– Kvinnene synes å ha spilt en rolle i den samiske kulturen som de kristne misjonærene ikke riktig fikk grep på?
– Ved å uskadeliggjøre de personene som de selv oppfattet som ‘prester’ innenfor samenes religion, mente misjonærene at de kunne drepe hele tradisjonen. I virkeligheten var det imidlertid også mange kvinner som var viktige kulturformidlere, og de har nok fortsatt med det etter at samene var tvangskristnet. De kristne prestene og misjonærene gikk ikke løs på kvinnene fordi det var for fjernt for dem å forestille seg at kvinner hadde den type åndelige funksjon. Flere av de sentrale guddommene i det samiske religiøse forestillingsunivers var også kvinnelige, slik som Juksakka, Uksakka og Sarakka. Noe av grunnen til at jomfru Maria lot seg så lett integrere i det samiske verdensbilde kan sannsynligvis relateres til de kvinnelige guddommenes sentrale plass. Dette skjedde før den protestantiske misjonen på 1700-tallet.
DEMOKRATISERING AV KRAFTEN
– Sjamankraften var en gang forbeholdt enkelte utvalgte noaidier eller sjamaner, tenker man slik fremdeles?
– Moderne sjamaner hevder at dette er en kraft som bor i alle. Det er en slags demokratisering av kraften. Slik ble det ikke oppfattet før, da var kraften for utvalgte. Men på den tiden var jo heller ikke selvutvikling så aktuelt. Og det er ofte i den forbindelse at sjamankraften er aktuell i moderne sammenheng. Slik sett går interessen for sjamanisme i dag inn i en bredere interesse for psykologisk selvfortolkning fordi den tilbyr symboler for det mentale liv, og muligheten for å gå i dialog med disse symbolene. Det handler om muligheten til å bruke sin egen kraft og tro på den.
– Så hva slags leseropplevelser kan man vente seg i denne samlingen?
– Dette er ikke historier for folk som ønsker poetiske leseropplevelser, sier Pollan og ler: Historiene kan være både rå og saftige, voldsomme og ville; de er mer virkelige enn de er vakre. De har ikke noe spesielt ideologisk budskap, men er vitnesbyrd om at livet er fylt av kraft.
Omtaler
Det er ingen omtaler ennå.