Beskrivelse

en legende fra Alaska om svik, mot og overlevelse

Denne historien bygger på et sagn som fortelles blant kutchin-folket, som er en av de store indianerstammene i Alaska. Inntil ca. 1900 var de nomader, men nye samfunnsforhold tvang dem til å bli bofaste. Forfatteren, Velma Wallis, er selvfastboende kutchinindianer og har hørt historien om de to gamle kvinnene fra sin mor, som igjen har hørt den fra sin mor.
To gamle kvinner handler om Sa’ og Ch’idzigyakk, som på sine eldre dager på nåde får følge stammen sin på vandringene. De klager og syter – over vonde lemmer og kropper. Som gjengjeld for at stammen holder dem med mat og varme, garver de stammens skinn.

En dag under en spesiell hard periode der sultedøden er nær, bestemmer høvdingen og stammerådet at de to kvinnene skal settes igjen. De har blitt en altfor stor byrde.

Å bli satt igjen på denne måten betyr den sikre død, og de to kvinnene blir da også ganske nedfor da det skjer. Men etter hvert begynner gamle jakt- og samlekunnskaper å komme til overflaten av hukommelsen og de klarer seg som best de kan. De lager snarer og setter feller og overlever en hard vintrer på ekorn og harer. Når våren og sommeren kommer, jakter og fisker de med neste vinter for øyet og får etter hvert bygget opp et skikkelig vinterforråd.

Stammen de ble utstøtt fra, går det ikke like bra med. De sulter, og mange har dødd i løpet av vinteren. De bestemmer seg for å gå tilbake til stedet der de satt igjen de to gamle kvinnene, og får etter hvert kontakt med dem. Kvinnene hjelper dem med mat til de er på fote igjen.

Dette er en historie om svik, mot og overlevelse. Om å finne skjulte ressurser i seg selv og å stole på seg selv. Men også om vennskap og lojalitet, og om det å kunne tilgi og begynner på nytt.

Boka er kort – bare 140 sider – med såkalt god, leselig skrift. Den passer for mange, helt fra ungdomsskolen til aldershjemmet. Den passer fint til høytlesning og er en historie det er verdt å ta vare på.