hos mennesker og folkeslag

«Den mest verdifulle del av mitt arbeid har bestått i å forurolige mine medborgere, å tvinge dem ut av deres hjertes sløvhet.»
Miguel de Unamuno

«Sjelefred» ville neppe ha vært et uttrykk etter Miguel de Unamunos smak. Han ønsket å gi sine lesere alt annet enn sjelefred. Han ville uroe dem, gi dem kvaler, vekke dem fra enhver form for dvale de måtte befinne seg i, vekke dem til bevissthet.

Kjernen i Unamunos hovedverk er kampen mellom fornuft og følelse, tro og viten. Tanken på døden var for ham en uutholdelig tanke, som ble bekreftet av intellektet, men motsagt av troen. Unamuno ville ustoppelig fremme tvilen og kampen, bekjempe apatien og resignasjonen. Som filosofen Kant var han på det rene med at udødeligheten og Guds eksistens ikke kan bevises rasjonelt. Mennesket er derfor dømt til å leve i spenningen mellom det rasjonelles Intet og troens Alt – uten å kunne håpe å klamre seg til én av dem. Angsten i denne spenningen er selve grunnlaget for det å være et helt og skapende menneske, skal vi tro Unamuno, som sto i stor gjeld til Søren Kierkegaard.

Om den tragiske livsfølelse er ingen systematisk filosofisk tekst, men tolv velskrevne og lettleste essay fulle av indre motsetninger. Unamuno skrev med livet som innsats, med utgangspunkt i personlige erfaringer og lidenskaper: «Min religion er å søke sannheten i livet og livet i sannheten, vel vitende om at jeg ikke vil finne noen av delene mens jeg lever. Min religion er å kjempe med Gud fra daggry til natten faller på, slik det sies at Jakob kjempet med ham. Når jeg sier at jeg tror på Gud, eller i det minste tror at jeg tror på ham, så er det fremfor alt fordi jeg ønsker at han skal eksistere …»

Randi Lise Davenport har oversatt boken og skrevet det innledende essayet til Om den tragiske livsfølelse.