Beskrivelse

I sitt arbeid for å belyse menneskets tragiske disposisjon, bruker Zapffe det han kaller den «biologiske metode». Slik man i biologien studerer de enkelte arters tilpasninger til livets utfordringer, studerer han menneskets muligheter i forhold til dets evner. Zapffe slår fast at mennesket er overutrustet  i den forstand at det har utviklet et intellekt og en evne til å tenke og reflektere over sin egen situasjon. Dette erkjennelsesoverskuddet er dypt tragisk. For som det søkende mennesket uunngåelig vil oppdage, finnes det ingen mening i det som skjer, og ingen rettferdighet i den gitte verdensordenen. Mennesket prøver derfor å fortrenge de spørsmål som er ubehagelige å dvele ved, gjennom forskjellige distraksjoner og forlystelser som kan tjene som en forankring i tilværelsen.

Om det tragiske presenterer ingen svar eller løsninger for leseren, men kan på mange måter leses som en anklage, en prosedyre mot den allmektige, som han i kapitlet om Job kaller en verdenshersker av grotesk primitivitet, en kosmisk huleboer, en skrythals og buldrebasse. Selv kalte Zapffe seg antiteist, han kunne ikke innfinne seg med at Gud skulle stå som en garantist for dypere mening.

Peter Wessel Zapffe (1899-1990) ble født i Tromsø. Hans tyskættede far Fritz G. Zapffe oppdro sønnen med pisk i hånd, og den nærsynte gutten strevde gjennom oppveksten med å henge med i de andre barnas lek. Faren nærte en grenseløs beundring for polfareren Roald Amundsen, og den unge Peter forsøkte å leve opp til farens forventninger. Han utviklet seg etter hvert til å bli en ivrig friluftsmann og en habil fjellklatrer. Zapffe utdannet seg først til jurist, og jobbet som dommerfullmektig i Tromsø før han sa opp jobben for å studere litteraturvitenskap. I hovedstaden fortsatte han med klatringen, og det var i fjellveggen på Kolsås han startet sitt mangeårige vennskap med en annen fjellklatrer og filosof, Arne Næss.

Om det tragiske er Zapffes doktoravhandling fra 1941, og et resultat av en elleve år lang skriveprosess. Den unge filosofiprofessoren Næss spilte en stor rolle i utformingen av avhandlingen med sine strenge krav om faglig stringens. Til tross for doktorgraden i filosofi, forble Zapffe en outsider i det akademiske miljøet, men fortsatte å skrive på frilansbasis. Barske glæder (1969) og Spøk og alvor (1977) er blant hans mest kjente verk, men det var med Om det tragiske at han markerte seg som en av våre mest originale tenkere.

Zapffe sa han var filosof, ikke av fag men av panikk, og det er nettopp hans egen evne til å skildre menneskets opplevelse av verden, som evner å bli allmenngyldig for oss. Det finnes ingen naturnødvendig tragikk, men det finnes en naturlig disposisjon for det tragiske hos de mennesker som har «våknet», det vil si de som har funnet ut at krav om mening og rettferdighet ikke kan innfris.»

Dag Hessen har skrevet det innledende essayet til Om det tragiske.