Brendan-motivet stammer fra den tidligste middelalder i Irland. Den historiske Brendan levde fra ca. år 485 til ca. 578, og minnet om ham er bevart gjennnom tradisjon og legende. Han skal ha grunnlagt en rekke klostre, både i Skottland, Wales og Bretagne, og foretok reiser til Orknøyene og Hebridene. Navigatio sancti Brendani ble forfattet på 900-tallet og senere spredt over hele Europa. Tidlig på 1100-tallet ble verket oversatt til gammelfransk av broder Benedeit. (Det er denne oversettelsen som ligger til grunn for den norske utgaven.)

Dette underlige eposet er på mange måter et enestående verk i den tidlige middelalderlitteratur. Boken forteller om den irske abbed Brendan som drar over havet mot vest for å finne det forjettede land og om hans mange eventyrlige opplevelser underveis. Sankt Brendans havseilas kan leses som en spennende handlingsroman eller en fantastisk samling av skipperskrøner, men også som en dramatisk beretning om ramsalte seilaser i en fjern fortid, kanskje den første reiseskildring av europeernes ferd til Amerika (via Færøyene, Island, Grønland og Newfoundland).

I et kristent perspektiv kan verket ses som en tidløs fortelling om de kristnes livsseilas under Guds ledelse eller som en litterær komposisjon over Moses-skikkelsen. En tredje lesemåte av kristen inspirasjon er å lese verket som en konfrontasjon mellom to teologiske motsetninger: en kjærlighetens teologi hvor Gud oppleves som den som står de troende bi i alle farer og som er deres omsorgsfulle far, og en lovens teologi hvor Gud med evig straff og pine straffer dem som sviker ham.