Knut Hamsun var 45 år gammel da han utga Det vilde Kor i 1904. Samlingen inneholdt da en del dikt som var trykt før, men de fleste var nye. Denne utgaven inneholder også en del II med en rekke dikt Hamsun skrev etter 1904. Hamsuns dikt gir presise uttrykk for nervøse og omskiftelige sinnstilstander. De forteller om tilbederen som «knæler og rækker henderne frem/ endskjønt jeg hører dit nei», hans hjerte «rødmer av glæde», han tilber den elskede, men han jager henne vekk. Han er en dagdrømmer som har et «slot utav bjærgkrystal» og er «en Hersker uden Rige». Han er en ensom vandrer, en skogens mann. Og Hamsun kan også dikte seg inn i et kvinnesinn; «jeg er dog en rose i Saron,/ jeg er dog en lilje i dalen». Dette er altså dikt for de som lengter etter å gi eller å få kjærlighet, det er dikt for svermere, for de som har uro og lengsel i seg, for de som vil høre kjæresten lese dikt, og for de som vil lese dikt for kjæresten, enten de handler om kjærligheten og rosene, eller de handler om høstnatten eller skjærgårdsøya. Det er dette som kalles sentrallyrikk; dikt om skogen og havet, livet og døden, kjærligheten og sviket. Det er en diktsamling alle bør unne seg.