Beskrivelse

Det vår fornuft ikke kan fatte, hevdet hun, var at denne 55-årige, skallete, tynne, lutende og pregløse noksagt av en forhenværende SS-Obersturmbannführer, der han satt i glassburet i Jerusalem i 1961, kunne ha forvoldt så mye lidelse fra sitt skrivebord. Hannah Arendts bok reiser de ufravikelige og ubehagelige spørsmål om ondskapens vesen i vår tid:

Er så mye lidelse bare mulig fordi offeret umenneskeliggjøres som «undermennesker» av altomfattende ideologier? Er slike forbrytelser bare mulig fordi de kan dirigeres av skrivebordsmordere langt fra ofrenes skrik og nedverdigelser? Er slike massive folkemord bare tenkelig i et byråkrati som pulveriserer det personlige ansvar? I dagens Europa er Adolf Eichmann en uhyggelig påminnelse om hvilke grusomheter et lydig menneske kan få seg til å begå, når ønsket om å tekkes sine overordnede overskygger alt.

«Det er min dype overbevisning at ondskapen aldri er «radikal», at ondskap bare er ekstremt, og at ondskapen verken besitter dybde eller en demonisk dimensjon. Der ligger dens «banalitet». Bare det gode har dybde og kan bli radikalt.»
HANNAH ARENDT i et brev til Gershom Scholem, 1963