Hellige landskap – å tyde naturens skjulte koder

En reise i indre og ytre verdener

I uminnelige tider har mennesker æret og tilbedt steder med åndelig kraft og har lagt sin mytologi inn i landskapet for å oppnå helbredelse, visdom og få tilgang til åndeverdenen.

Av Kari Kahrs
Urgamle samfunn tilla sine omgivelser mening på mange måter: ved å assosiere naturlige trekk i landskapet med det hellige, ved å fastslå at naturlige steder var monumenter og templer, ved å inngravere store områder med mønstre, bilder og utenomjordiske veier. På andre hellige områder i landskapet kunne det være dufter og lyder som fortalte om guders og ånders nærvær.

I de hellige landskapene som Paul Devereux beskriver, møtes den fysiske verden og åndens og sjelens verden. Enkelte øyboere i den sørlige delen av Stillehavet, for eksempel, kunne – og kan fortsatt – navigere seg frem i havområdene i sitt øyrike ved hjelp av en kombinasjon av myter, astronomi, fuglenes flukt, kunnskap om vindretninger og det å stikke sine bare armer i havet og føle havets strømninger som rørte seg mot huden.

Hellige landskap er full av spennende kunnskap som formidles med stor glød. Blant annet får vi vite at kaluli- og umeda-folket på New Guinea tror at fuglesangen som strømmer ut fra den tette jungelen er forfedrenes stemmer, at de levende fuglene gir de dødes ånder stemme. Forfatteren forteller videre at folkegrupper som levde i tettbevokst skog ofte hadde en akustisk kultur, og at hørselen var den viktigste sansen, viktigere enn synssansen.

Hellig jord
De tidligste hellige landskap og sinnets landskap ble overført på det naturlige landskapet. Spesielle topografiske trekk ble høyaktet fordi de ble antatt å være hjem for mytiske skapninger – naturånder, skapelseshelter, forfedre, guder – eller de fremsto som en legemliggjøring av essensen av slike skapninger og ble ganske enkelt betraktet som steder med overnaturlig kraft.

I så å si alle eldre samfunn rundt om i verden finnes eksempler på hellige åser og fjell, og på de forskjellige måtene folket tilba dem på. For eksempel er Mount Shasta i Nord-California blitt tilbedt av alle innfødte folkeslag som har levd ved fjellets fot. Dagens wintu-folk betrakter fortsatt dette fjellet som hellig, og de har som tradisjon å plassere legemet til nylig avdøde vendt mot Mount Shasta slik at sjelen kan fly dit for deretter å stige opp til Melkeveien.

Lyder i landskapet
Paul Devereux kan fortelle at ekko, hvisking og klukkende vann, klipper som avga lyd, susende vind og andre akustiske fenomener ofte ble betraktet som tegn på at guder og ånder av forskjellig slag var til stede.

I Ontario finnes Petroglyph Rock, en stor, hellende marmorflate som er dekket av flere hundre urgamle inskripsjoner. Her finnes også en revne som er omtrent 5 meter dyp og som skjærer gjennom klippens overflate. Grunnvannet som renner langs bunnen av revnen, skaper lyder som minner mistenkelig om hviskende stemmer. Stammefolk i denne delen av Amerika trodde at åndene levde i visse klipper og bak ansikter i klippene. De stemmelignende lydene som strømmet ut fra denne klippen, kunne derfor lett ha blitt oppfattet som ånder som snakket.

I Oxfordshire i England står The Blowing Stone, en naturlig terningformet steinblokk som er omtrent én meter høy. Påvirkning fra vær og vind opp gjennom tidene har ført til at den er blitt gjennomhullet flere steder, blant annet har den en Y-formet kanal. Når man blåser inn i den, frembringer steinen en lyd som det påstås kan høres på 10 kilometers avstand og som skal minne om brølet til hjort eller elg. Devereux mener at den ganske sikkert er blitt brukt i jaktritualer, kanskje også for å tiltrekke byttet når jegerne var ute i landskapet.

Mystiske rette linjer
Devereux mener at den mest konkrete formen for urgamle hellige landskap er nedtegninger direkte på jorden. I mange kulturer ble rette linjer og rituelle veier, mønstre, bilder og andre fremstillinger risset inn i jorden eller reist på bakken, ofte i stor skala. Dette er de mest mystiske av alle hellige landskap, sier Devereux, for de forteller om indre trossystemer og myter hos folk som for lengst er borte. De har skapt en del hodebry for forskerne – forfedrene satte spor etter seg, men hva var egentlig meningen med tegnene?

De snorrette Nasca-linjene i Peru, for eksempel, strekker seg opp til 10 kilometer og er av varierende bredde. Det finnes for øvrig en rekke spennende hilsener fra fortiden i denne delen av verden: tegninger i jorden av fugler, aper, edderkopper, firfisler, hvaler og blomster, samt geometriske former som spiraler og uregelmessige abstrakte former. De varierer fra omtrent 15 meter til mer enn 305 meter i lengde. Disse bildene ble dannet ved å fjerne mørke steiner som lå spredt over hele ørkenbunnen slik at det oppsto lyse konturer. Den største figuren, den såkalte ”Atacama-kjempen”, forestiller en sjaman eller høvding.

De rette linjene fantes i flere utgaver, Devereux forteller om mayaene som bygde opphøyde, snorrette og flate veier tvers gjennom Yucatáns jungel, veier som fungerte som bindeledd mellom urgamle byer. De kan ha vært ment som vanlige veier, men de var også hellige veier med altere plassert langs strekningen. I en søramerikansk indiansk tradisjon fra vår egen tid fortelles det at de gamle veiene er fysiske spor etter ruter i det hinsidige, noe som kan være det felles underliggende motivet for oppføringen av de rette veiene fra fortiden over hele Nord- og Sør-Amerika.

Veien til indre verdener
Mange innfødte folkeslag benyttet bevissthetsendrende midler som en del av sine religiøse aktiviteter. I Mexico slikket olmekene på hallusinogene padder i tillegg til at de inntok andre bevissthetsendrende substanser; mayaene og aztekerne inntok et omfattende utvalg hallusinogener som fantes i frø, bønner, planter og sopparter; indianere i den nordlige delen av Mexico og sør i USA foretrakk peyotekaktusen som inneholdt meskalin. Den dag i dag inntar amazonas-indianere sterke hallusinogener, slik de har gjort i utallige generasjoner. Slik var det også blant folk i Andes. Store mengder bevissthetsendrende midler ble konsumert i forbindelse med ofringer.

Hellige landskap er spekket med spennende kunnskap! Her er det dessverre ikke mulig å gi mer enn en liten smakebit av boken som bærer preg av å være skrevet av en forfatter som brenner for sitt fagområde og som har en utrolig evne til å se sammenhenger og trekke forbindelseslinjer over tider og temaer.