Beskrivelse

Forførerske, maktpolitiker og alenemor

Hennes skjønnhet er legendarisk. Hun fikk barn både med Caesar og Antonius. Hun ble en av verdenshistoriens mest kjente og myteomspunne kvinneskikkelser. Hvis hennes nese hadde vært kortere, hadde hele jordas ansikt vært et annet, skrev den franske filosofen Blaise Pascal på 1600-tallet. Om han har rett, får vi rede på i Allan Klynnes biografi Kleopatra – Liv og legende, som skiller sannhet fra myter i den fascinerende historien om Egypts siste dronning.

Kleopatra VII Filopator ble født i Alexandria år 69 f.Kr., og hun skulle bli den siste herskeren i det makedonske ptolemeiske dynastiet som hadde regjert Egypt siden Aleksander den stores tid. Hennes far kong Ptolemaios XII hadde fått tilnavnet Auletes – fløytespilleren – p.g.a. sin kjærlighet til blåseinstrumenter og ble betraktet som en festglad lettvekter. Morens identitet er mer usikker, men det har vært spekulert i om det kan ha vært en egyptisk konkubine og at datteren som følge av dette skulle ha en mørkere hudfarge enn vanlig var. Om Kleopatras barndom vet vi lite, men hun vokste opp i antikkens klart største metropol, en multikulturell smeltedigel, et sentrum for handel med eksotiske varer fra Afrikas indre og det fjerne Østen. Politisk var det egyptiske regimet på denne tiden et klientkongedømme, avhengig av det stadig mektigere Romerrikets velvilje, ettersom Ptolemaios’ far hadde testamentert Egypt til det romerske folket som takk for at de hjalp ham til makten. Det ptolemeiske hoffet var preget av overdådig luksus, men også uavlatelig renkespill, maktkamp og intriger. Strategisk var Egypt uhyre viktig p.g.a. posisjonen som Middelhavets kornkammer. De fruktbare områdene rundt Nil-deltaet var livsviktige både for Romas befolkning og ikke minst for forsyningslinjene til de mange krigsmaskinene som opererte i Middelhavsområdet i denne urolige tiden, der også en romersk borgerkrig mellom Caesar og Pompeius var i emning.

Da Auletes døde våren 51 f.Kr., gjaldt det for den snart 18-årige ungjenta Kleopatra å stå fram og ta ansvaret for det vaklende veldet. Men det var duket for maktkamp og myrderier mellom søsken, halvsøsken og den nesten uoverskuelige mengden av ulike interessegrupper ved hoffet i Alexandria. Avgjørende for utfallet var det å knytte de riktige kontaktene til de rette romerne, som nå stod i åpen strid med hverandre. I år 49 gikk Caesar over Rubicon og ytret sin berømte setning om at terningen var kastet, og året etter ble rivalen Pompeius myrdet av Kleopatras rivaler. Samme høst inntok Caesar Alexandria for å bringe orden inn i landets kaotiske politikk. Kleopatra som hadde søkt tilflukt i en teltleir i ørkenen, ble smuglet inn til hoffet i en sengetøysekk – eller i et persisk teppe, slik det senere er blitt utbrodert – og lagt foran føttene til den mektige Caesar. Pakken var levert, og verdenshistoriens mest berømte entré var et faktum.

Antikkens historieskrivere er rørende enige om at Caesar falt pladask under det innledende intervjuet, og verdenslitteraturen er full av drepende kommentarer om at det bare behøvdes en natt i Kleopatras armer for å overbevise Caesar om at hun hadde rett i sin sak. Hvem som forførte og unyttet hvem, står åpent for ulike vurderinger, men alliansen var tydelig preget av både erotikk og maktpolitikk fra begge sider, og trolig også av en ekte kjærlighet som flammet opp. Uansett var det duket for den aleksandrinske krigen, et av de merkeligste og farligste vågespill Caesar hadde gitt seg inn på. Etter et branninferno i havnen, en antikkens parallell til Pearl Harbor, og flere måneders beleiring, lyktes våren 47 romerne omsider i å beseire Kleopatras egyptiske rivaler. Det var klart for hvetebrødsdager på Nilen. Kleopatra ble gravid, og fødte etter hvert en velskapt gutt som ble kalt Caesarion.  Og ennå er vi bare ved begynnelsen av det eventyrlige dramaet som skulle utspille seg rundt Kleopatra.

Kleopatras maktposisjon var befestet, men lykken varte ikke lenge. Caesar måtte videre med sine soldater, og tre år senere ble hennes romerske elsker myrdet etter en sammensvergelse. Tilbake i Alexandria satt en ensom alenemor, høyst usikker på framtiden og sine romerske allierte, mens Roma kokte av rykter og maktkamp. 18-åringen Octavian var utsett til Caesars arving og adoptivsønn, og dette ble opptakten til en lang og komplisert kamp om makt og politisk legitimitet mellom ham selv, Caesars feltherre Marcus Antonius, Kleopatra og Caesarion – en maktkamp alle folk rundt Middelhavet skulle bli trukket inn i de følgende 14 år.

Maktkampen i Roma endte i første omgang høsten 43 med etableringen av det andre triumvirat, der Octavian, Antonius og Lepidus delte makten seg imellom. Alliansen mellom de to førstnevnte ble befestet gjennom gjensidig besvogring, men snart kom kappestriden om herredømmet til å stå mellom nettopp disse to triumvirene, den slu og ambisiøse ynglingen Octavian og den festglade feltherren og kvinnebedåreren Antonius.

Antonius hadde sterk fysikk og utadvendt personlighet, og gikk gjerne kledd i en kort tunika for å vise sine muskler. I felten hadde han vist godt lederskap og framstod som en høyreist og kraftfull eventyrhelt. Han var spøkefull, sjenerøs og sjarmerende, og det ble fortalt at han hadde nedlagt 50 jomfruer på fem dager. Ifølge antikkens forfattere var han også godtroende og lett å lede, noe som i kombinasjon med stort alkoholinntak og sterk seksualdrift kunne få ham til å miste vurderingsevnen overfor både menn og kvinner. Sommeren 41 hadde den framgangsrike krigeren nådd fram til Tarsos i provinsen Kilikia, der han kalte Kleopatra til seg for å teste hennes lojalitet. Hun ankom på storslått vis, sjarmerte ham i senk, og et nytt kjærlighetspar hadde entret verdenshistoriens scene: Antonius og Kleopatra – Dionysos og Afrodite eller Osiris og Isis for å låne deres egne paralleller fra klassisk mytologi og egyptisk gudeverden. Antonius ble hennes elsker og flyttet til Alexandria, enda han var gift med Octavians søster, et poeng denne skulle utnytte til det ytterste i sin agitasjon mot rivalen.

Etter det sagnomsuste kjærlighetsmøtet i Tarsos tetner det historiske dramaet rundt Kleopatra til, og Allan Klynnes biografi blir intens og spennende som en kriminalroman, selv om vi kjenner utfallet. Nå er det noe annet, og større enn kjærligheten, som står på spill: makten, æren og herredømmet over antikkens verden. Octavian står mot Antonius og Kleopatra, Roma mot Alexandria, og ifølge propagandaen de vestlige romernes enkle og krigerske idealer mot Østens lumre luksus og forkvaklede livsstil, den militære stormaktens patriarkalske orden mot den lidderlige egyptiske skjøgen, en representant for alle falne, fristende og fortapte kvinner. Det mandige Roma skulle gå til krig mot det kvinnelige Østen.

Det historiske dramaet ruller nå vider mot sitt ubønnhørlige teppefall. Maktbalansen stod lenge på vippepunktet, og resultatet kunne tippet begge veier. Men under det avgjørende sjøslaget ved Actium i år 31 slo Ocatvians felle igjen. Kleopatra, som hadde finansiert krigføringen fra sin velfylte egyptiske statskasse og deltok med sin egen flåte, måtte ta til flukten mot Alexandria, og Antonius forlot slaget for å følge henne. Begge møtte døden på dramatisk vis for egen hånd, og Octavian sørget for at Caesarion ble tatt av dage, slo kloa i Egypts statskasse og la landet under seg som sin private provins. Egypt hadde bare et par år tidligere framstått som en uovervinnelig stormakt, men ble må juvelen i kronen i Ocatvians nye imperium. Da han kort tid etter lot seg utrope til enevoldshersker under navnet Caesar Augustus og i likhet med sin adoptivfar fikk gi navn til en av årets måneder, falt valget ikke på hans egen fødselsmåned, men på måneden da han inntok Alexandria og beseiret Kleopatra. Månedsnavnet august er altså indirekte et minne om sommerdagene da Egypts siste dronning utkjempet sin siste håpløse strid mot den nye keiseren.