Som andre forfattere og tenkere under renessansen beskjeftiger Montaigne seg med antikken og siterer hyppig blant andre Vergil, Seneca og Cicero. Men Montaigne gjør seg selv til gjenstand i tekstene sine når han går løs på emner som egen dømmekraft, utdanning, vennskap, religiøs praksis og begjær. Hans alder og posisjon tillot ham en større grad av åpenhet om ømtålige emner, samtidig som han gjennom bruk av antikkens poesi fant en måte å tilsløre sin egen stemme på.

Montaignes tvil, «Hva vet jeg?», foregrep senere litteratur og tenkning, og hans skrivemåte har tydelig påvirket forfattere og filosofer som Emerson, Rousseau og Nietzsche.

«Med Montaignes interesse for sjelens bevegelser, til å søke inn til dens innerste folder og dyp, foregriper Essays moderne vitenskaper som psykologi og kognitiv vitenskap. Men først og fremst er Montaigne en stor forfatter, med en uforlignelig evne til å utfordre språkets grenser og gi det nye dimensjoner.»
Kirsti Sellevold i innledningen til Essays