BOK NR 3 I VERDENSBIBLIOTEKET:
Chinua Achebe
Mønsteret rakner
Oversatt av Carl Fredrik Engelstad
Med et innledende essay av Nadine GordimerI romanen Mønsteret rakner skildrer Chinua Achebe et stammesamfunn som ennå har sine tradisjoner, sin tro og sine skikker i behold. Ingen har ennå sett en hvit mann, men han er ikke langt unna. Den høyt respekterte Okonkwo er en stolt representant for sitt folk; han er kjent for sitt mot, sin styrke og klokskap. Men når han vender tilbake til sin stamme eter syv år eksil, er alt i ferd med å falle fra hverandre. Og Okonkwos tragiske skjebne symboliserer i fortettet form de ulykker den hvite mann bringer over et samfunn som ikke lar seg føye inn i en ny tidsalder. Den 28-år gamle debutanten Chinua Achebe ble berømt over natten for denne lavmælte og skarpsynte boken som ble selve startskuddet for den moderne afrikanske roman.Intervju med Nadine Gordimer
om Mønsteret rakner
Av Alf van der HagenNadine Gordimer (f. 1923) er født, oppvokst og har levd hele sitt liv i Sør-Afrika. Hun er en av de ytterst få kvinner som har mottatt Nobelprisen i litteratur (1991). I løpet av mer en et halvt århundre har hun skrevet et tretten romaner, over 200 noveller og flere essaysamlinger. Flere av hennes bøker omhandler alle det umulige ved å holde seg utenfor historiens gang og ikke ta stilling i striden som pågår. Med sin krystallklare kritikk av apartheid ble flere av Gordimers romaner en tid forbudt i Sør-Afrika. I essaysamlingen Writing and Being (1995) skriver hun om betydningen av Chinua Achebes forfatterskap, og hun har ved flere anledninger uttrykt sin personlig hengivenhet og sterke beundring for Chinua Achebe. Hun har skrevet et innledende essay om Mønsteret rakner eksklusivt for Verdensbibliotekets lesere.

– Mønsteret rakner innledet et av de viktigste forfatterskapene i afrikansk litteratur. Achebe er en av grunnleggerne av denne litteraturen. Men han er først og fremst er en stor romanforfatter som når langt utover en afrikansk kontekst. Mønsteret rakner er verdenslitteratur. Det bemerkelsesverdige er at dette er en debutbok, skrevet av en 28-årig journalist i nigeriansk radio. Hans arbeid kjennetegnes av en kontinuerlig utforskning av verden. Han påvirkes av verden, og påvirker den tilbake med sitt verk. Den afrikanske konteksten er vidunderlig integrert i romanen. Mønsteret rakner er en bok fra en bestemt del av Afrika. Og Afrika er sammensatt, det finnes ikke ett Afrika. Samtidig beskriver den en allmenn psyke vis-à-vis resten av verden som hele Afrika deler: Dette dreier seg om ulike erfaringer med kolonialismen. Kolonialismen er og blir en afrikansk grunnerfaring, og har preget psyken og tanken til mennesker i Afrika mer enn noe annet. Dette vises så klart og tydelig i Mønsteret rakner; verdikonflikten mellom den tradisjonelle levemåten og det nye som koloniherrene brakte med seg.

– Handlingen finner sted på slutten av 1800-tallet, og skildrer den tradisjonelle stammekulturen i den nigerianske igbo-stammen – og de første møtene med den hvite mannen?

– Ja, første del av boken er en beskrivelse av den gamle ordenen – før kolonialismens verden. Ingen hadde noensinne sett en hvit mann – den eneste hvite de har sett er stammens albino. Det fins en morsom passasje senere i boken, der noen forteller de har sett en hvit mann utenfor landsbyen: «Å du mener en albino?» «Nei ikke en albino, en hvit mann. Han red på en jernhest. Vi drepte ham, og bant jernhesten til et tre så den ikke kunne dra av gårde og hente vennene hans.» Jernhesten var naturligvis den første sykkelen de hadde sett. Som alltid hos Achebe blir slike kulturmøter skildret med stor humor. Ikke nedlatende humor, men ekte humor. Fatale forandringer eksemplifiseres gjennom hele boken med slike vidunderlig morsomme konkrete detaljer. Han har en fantastisk kreativ kraft.

– Det er en rekke beskrivelser av ulike ritualer og levemønstre i dette gamle samfunnet i første del av boken. Var Achebe en som ville skru tiden tilbake til tiden før kolonialismen? Romantiserer han fortiden? Eller så han også kritisk på det som hadde vært?

– Han ser med et klart og kjølig blikk på alt som skjer. Han er åpensinnet. Han ser at det var mye godt som ble utryddet med kolonialismens dominans – først av misjonærene, senere av koloniregjeringene – når de så fullstendig ønsket å endre folks levemåter og tro. Men boken viser også hendelser der mennesker opptrer voldelig og ille innenfor dette lille lokalsamfunnet – lenge før kolonialistene og misjonærene ankom.

Betyr det at «ting falt fra hverandre» også før kolonialismen?

– Nei, han skildrer et stabilt samfunn. Og han har en helt vidunderlig evne til å la fortellingen ta deg med inn i folks liv, snarere enn bare å beskrive dem. Det er vel riktigere å si at tingene uunngåelig begynner å falle fra hverandre for enhver kultur som isolerer seg fra resten av verden, slik mange afrikanske samfunn har gjort. Achebe så dette som en uunngåelig utvikling, og det var sannsynligvis også derfor kolonialistene fikk så lett spillerom. Afrika måtte bli en del av resten av verden, men måten dette skjedde på var smertefull og grusom. Han romantiserer ikke, har ser at mye bra gikk tapt, men samtidig kanskje også noe dårlig.

Noe av det mest interessante ved boken er hele aspektet ved religionene – idet kristendommen melder sin ankomst. Det fins en herlig dialog mellom en av de eldste i igbo-landsbyen og en misjonær. Misjonæren sier det de alltid har forkynt, at afrikanerne tilber avgudsfigurer laget av tre, for det finnes bare én Gud, den gud som misjonærene vil omvende afrikanerne til. Da påpeker denne eldste i igbo-folket at også de tror på en høyeste gud, og at disse «avgudene» representerer ulike aspekter ved livet, ulike dyder. De er representantene for den ene allmektige guden, på samme måte som misjonæren representerer sin gud. Dette er en interessant diskusjon. Det påstås at det finnes en analogi mellom presten som representerer den kristne guden, og trefigurene representerer igbo-folkets gud. På denne enkle måten får Achebe fram det store spørsmålet om hvordan ulike folk søker ulike måter å tilbe en usynlig makt som hersker over livene deres, enten det nå heter kristendom eller animistisk religion, islam eller buddhisme. Uansett hva det kalles dreier det seg om den samme nødvendigheten for mennesket å definere en eller annen makt som kontrollerer deres skjebne – og å gi plass til denne i deres daglige liv.

– Var det også Achebes hensikt å minne sine lesere på Afrikas egen historie og kultur, for at folk skulle kunne være stolte av den?

– Nei, jeg tror ikke du kan redusere en så fantasirik forfatter som Achebe til å ha et slags prosjekt; at han ville påvirke folk, lære dem noe… Nei, slikt noe er begrensende forestillinger som trekkes ned over mange av oss som skriver skjønnlitteratur.

– Achebe har jo skrevet et essay som heter «The novellist as a Teacher».

– Det handler nok mer om hva folk kan lære av romaner enn hva forfatteren skal lære sine lesere. Hvis det finnes en slags intensjon om å «lære bort» noe i denne Mønsteret rakner, måtte det være, slik det er i all stor litteratur, at den gir leseren anledning til å se inn i seg selv, til å relatere seg til psykologien, følelsene og handlingene til menneskene som er beskrevet i boken – til å relatere alt dette til områder av deres eget liv. Det er vel bokens grunnleggende humanistiske anliggende – at det fines områder der alle mennesker er like, enten vi liker det eller ikke.

– Er det derfor boken er blitt en klassiker, fordi den snakker til folk langt utenfor et stammefolk i Vest-Afrika?

– Boken er en klassiker fordi den er velskrevet på en helt grensesprengende måte. Achebe bekymrer seg ikke om han vil bli forstått eller ikke. Han behøver ikke komme med forfatterkommentarer, han prikker deg ikke på skulderen og sier «la meg forklare deg hva jeg mener». Han viser fram folk som lever på denne måten, gjør det de gjør – og din forståelse av historien vil oppstå gjennom disse handlingene. Achebe er aldri belærende, og jeg tror dette er et kjennetegn på stor litteratur.

– Er du enig i at dette er en lavmælt bok som ikke roper ut sitt budskap veldig høyt?

– Han overdriver ikke, han behøver det ikke. Han avslører hvordan tingene forholder seg på et dypt nivå, ikke slik de fremtrer på overflaten. På sin kjølig ironiske og skarpt avtegnete måte viser han fram motsigelsene i menneskenaturen. Hvordan et menneske aldri bare er én ting. Ingen av hans karakterer er enten gode eller dårlige, milde eller autoritære. Alle er en blanding. Mennesker som elsker hverandre bærer også tvil til hverandre. De oppfører seg merkelig mot hverandre. Okonkwos familierelasjoner; til sønnen, som blir en omvendt kristen, og til hans mange koner og barn, alt dette er beskrevet på en subtil og samtidig gripende måte.

– Hva er det som gjør sterkest inntrykk på deg med beretningen om Okonkwo?

– Han er en tragisk figur. Han er virkelig en tragisk helt, som får deg til å stille mange spørsmål. Alt han foretar seg, også hans voldelige handlinger, ser ut til å ha en rekke ulike årsaker. De skyldes ikke bare hans egen natur, som ikke nødvendigvis er en voldelig natur, men en stolt natur. Han lever i en overgangstid. Han dras mellom å vise mandighet og medfølelse. Dette er to egenskaper som ikke kan forenes innenfor hans rolle som krigerskikkelse. En rekke urolige spørsmål inne i ham leder til hans handlinger, og får ham til å minne om en afrikansk King Lear. Det gjør ham til en tragisk figur.

Men man må heller ikke glemme at Mønsteret rakner er en bok breddfull av humor og mild ironi. Han viser alltid disse ulike sidene ved livet; at gledene og sorgene vandrer sammen: Det gode som menneskene gjør og deres synder som fortsetter å plage dem livet igjennom, alt dette som er en del av dette underlige som vi kaller menneskenaturen. Achebes klokskap forstår svært mye av denne – og utvider dermed leserens forståelse.

– Hva har Chinua Achebe betydd for deg som forfatter på en helt annen kant av Afrika?

– Jeg nærer personlig hengivenhet og sterk beundring for Chinua Achebe. Dette er ikke geografisk betinget. Men når det er sagt: Hvis jeg skulle se på ham fra et afrikansk ståsted – fra det å være født og oppvokst i Afrika – så tror jeg at Chinua Achebe har forstått og uttrykt selve Afrika på en enestående måte. Ingen person som ser på Afrika fra utsiden og skriver om det de ser utenfra, kan på tilnærmelsesvis samme måte skildre dette kontinentet. Ikke kunne gjort det, ingen har gjort det – jeg tenker på Hemingway’ene og slike folk…