Verdensbiblioeket bok 31

Boka ble en så stor suksess da den kom ut (1928) at han ble beskyldt for å være for populær, for lett tilgjengelig, altså ikke kunstnerisk nok. Salvador Dalí kritiserte diktene for å være “utelukkende tradisjonelle”, mens Luis Buñuel avfeide dem som “flamencodramatikk og bondelyrikk”. Lorca forsvarte seg med at han skriver om det usynlige Andalucía, der Smerten filtreres gjennom beinmargen og trærnes sevje. “Anti-pittoresk, anti-folkloristisk og anti-flamenco” hevdet han selv at diktene var. Historien har gitt Lorca rett: Sigøynerballader står som en påle i verdens litteraturhistorie, disse diktene strekker seg langt utover Andalucías avgrensede geografiske område, og langt inne i lesernes sjel.

I stadig eksil
Noen synes å være i eksil selv hjemme i sin egen stue. Lorca var en slik urolig sjel – kanskje bidro hans seksuelle legning i den retningen. Det var ikke lett å være homofil i et rigid katolsk land. Først da han reiste hjemmefra og bodde hos Salvador Dalí, som han beundret og begjærte, falt en del av brikkene på plass, og han kunne skrive hovedverket sitt. Etter den strenge mottakelsen lokket imidlertid eksilet igjen, og Lorca reiste til New York, der det rådde en helt annen åpenhet. Han kunne lytte til jazz i de svarte bydelene, og ble fascinert av den svarte befolkningens smertelige livserfaringer. Men hjemme i Spania tårnet det seg opp svarte skyer over den høye andalusiske himmelen. Federico García Lorca bestemte seg for å reise hjem. Til tross for at han aldri hadde vært noen politisk aktivist var han kjent som demokratiforkjemper, og kort tid etter ankomsten til Granada ble han skutt og drept.

Diktene lever
I Spania er Sigøynerballader den mest kjente og kommenterte boka etter Cervantes’ Don Quijote. Diktene er bygget opp som romances, en diktform med røtter tilbake til middelalderen. Selv om formen kan virke konservativ, oser Lorcas dikt av undertrykt seksualitet, fraværende kjærlighet og livets forgjengelighet. De fleste diktene tar utgangspunkt i de andalusiske sigøynernes mytiske forestillingsverden. Et uforsiktig blikk kunne utløse en vendetta, eller et hint om en gammel skandale. Som for vår egen Olav H. Hauge, er månen viktig for Lorca. Månen representerer både døden og våknende kjærlighet og erotikk. Leserne trer inn i en verden av lidenskap, fatalisme og mørke drømmer, en verden som gjør like sterkt inntrykk nå som da diktene var nye.

Boka inneholder et eksklusivt, innledende essay av gjendikteren Kari Näumann.

Ballade om månen, månen

Månen kom til smien
i krinoline av nardus
Barnet stirrer og stirrer.
Barnet står der og stirrer.
I den urolige vinden
brer månen ut sine armer
og blotter, skamløs og ren,
to bryster av hardeste tinn
– Flykt måne, måne, måne.
Skulle sigøynerne komme,
Tar de ditt hjerte og smir det
Til halsbånd og hvite ringer.
– Barn du må la meg få danse.
Når sigøynerne kommer,
finner de deg på en ambolt
med øynene dine lukket.
– Flykt måne, måne, måne,
nå hører jeg hestene deres.
– Slipp meg da, barn, ikke trå på
Min hvite, stivede stas.

Rytteren nærmet seg stadig
og hamret på slettetrommen.
Inne i smien er barnet,
stille, med øynene lukket.

Fra olivenlunden kom de,
sigøynerne, bronse og drøm.
Stolte, med hodet hevet
og øynene halvt igjen.

Hør, hvor den uglen tuter,
å, som den tuter i treet!
På himmelen vandrer månen
og leier et barn ved hånden.

Inne i smien jamrer
sigøynerne seg og gråter.
Vinden våker, den våker,
over smien våker vinden.